hits

Tr jeg? Jeg m, det er n eller aldri.

Hei, n var det lenge siden jeg postet noe her. Det har skjedd mye i det siste, s det har ikke vrt s mye pust til skrive.  Prver igjen litt n. 

Jeg er en voksen kvinne, som hele mitt liv har jobbet p kontor i forskjellige stillinger. Markedsfring, administrasjon, koordinering, det har vrt mange forskjellige roller, og jeg har syntes det har vrt greit. Jeg har ftt mange muligheter, utviklet meg og vokst. Men savnet etter gjre noe helt annet har vrt der s lenge jeg kan huske, jeg har bare ikke turt. 

Det endre retning er skummelt! Nr du har jobbet med ting du kan og er trygg p i s mange r, ogs skal du n velge hoppe ut i det ukjente. Jeg kjenner uroen knyter seg i brystet mange dager, og likevel har jeg ikke det minste lyst til snu meg tilbake. 

Jeg har vrt en kontordame hele livet, og har n kastet meg ut i omsorgsyrket. Forelpig har jeg jobbet p sykehjem, og prver meg n i hjemmesykepleien Jeg stortrives! Det er fantastisk deilig fylle dagene med mennesker, omsorg og arbeid som gjr en direkte bedring hos de jeg kommer til. 

Fra g p innledende kurs, til vre i praksis p sykehjem, til n prve ut hjemmesykepleien, med visshet om at jeg sikter meg inn mot skolebenken og hyere utdannelse for frste gang i mitt voksne liv. Det er mye som er utenfor komfortsonen, men det er der man utvikler seg, er det ikke? 

Det er skummelt, utfordrende bde praktisk og konomisk, men utrolig spennende! Og skal jeg hoppe i en skikkelig endring, med utdannelse og alt, m jeg nesten gjre det n. Starter jeg n, er jeg ferdig til jeg er 50 satser jeg p.

Jeg har kommet i prat med mange lrlinger og nyutdannede unge mennesker den siste tiden, som alle fler press og stress. Jeg forstr dem godt, men prver fortelle dem at de har all verdens av tid, at de kan ta fem utdannelser til om de nsker det, sats og hopp n! Passer det ikke, har de kanskje lrt mer om hvor de faktisk vil. Jeg skulle nske jeg hadde turt fr, men p den annen side, alt har en mening. Jeg hadde aldri mtt samboern og ftt snnen min dersom jeg hadde valgt endre retning tidligere.

Nei, hopp sier jeg bare! Tr hoppe ut i det ukjente, hopp etter jobbene du virkelig har lyst p. Hva stopper deg? Ok, s er det ikke alltid man har mulighet, rent praktisk. Men har du det, gjr det! Jeg pepper meg p det hver gang jeg n prver meg p en oppgave jeg ikke kan, og det er jo ganske ofte. Hver gang jeg lurer p om det hadde vrt enklere snu tilbake og ske seg til det gamle og kjente. Ikke en celle i kroppen min har lyst til det, jeg elsker flelsen av vre masse ute i frisk luft, f brukt bena i arbeidet, og aller mest: det f brukt meg selv p en s mye bedre mte. F brukt min positivitet til spre positive tanker der det kanskje skorter litt, mitt smil til spre glede og godt humr der det virkelig kommer til sin rett. 

Jeg VET n at dette er noe jeg vil, og likevel er det ufattelig skummelt. Men det er vel en del av livet, er det ikke? 

Tr du? 

Ha en fortreffelig helg, og hopp. 

klem fra byholgersen

Et godt liv - selv med angst

Som jeg skrev om fr, s lever jeg idag et godt liv. 

Jeg prater med mange som sliter med angst, som hater angsten, kjemper mot den, og som tror at det ikke gr an ha det bra uten frst bli kvitt den. 

For min del, har jeg kunnet velge  ha et godt liv, med angsten. 

Jeg har hatt dette siden jeg var barn, og mye av det er arvelig. 
Det har skjedd ting opp gjennom livet som har vrt med p ke usikkerheten.
Og dermed vrt med p trigge angsten. 
Men selve angsten har jeg hatt s lenge jeg kan huske. 

Likevel har jeg hatt flere gode r med angst, en jeg har hatt drlige. 
S mitt valg er leve et godt liv, selv med angsten. 


 

N vet jeg at jeg er heldig! Det er mange som sliter mye mer en meg, med typer angst som hemmer i mye strre grad en min.  

S det livet jeg velger leve, ville vrt langt vanskeligere dersom jeg hadde hatt en annen type angst en den jeg har. 

Jeg er s heldig at jeg kan fungere ute sammen med folk. Uten at det er noe problem i hverdagen. 

Har jeg mer angst en dag, s blir jeg mer sliten. Men det gr bra, og jeg kan hente meg inn nr jeg kommer hjem. 

 

Jeg jobber aktivt med se etter positivt.
Alltid og i alt. 

Det betyr ikke at jeg ser alle ting som positive, men at jeg hele tiden leter etter hva jeg kan ta med meg fra det som mter meg. 

Den delen av livet mitt der jeg var p det verste med angsten for eksempel. 
Det var ufattelig vondt, skummelt og tft. 

Men uten den tiden, s ville jeg ikke ha vrt s bevisst som jeg er idag. Jeg ville ikke kjent meg selv p samme mten, jeg ville ikke sett min egen styrke p samme mte. 

Og srbarhet! 

 

Jeg har alltid vrt livredd for vre svak. 

Det kom kanskje fra det at min mormor ble sett p som svak. 

Jeg ligner p mormor nemlig, men jeg oppfattet at ikke alle var like positive til svakhet. 

Srbarhet og svakhet har skremt meg. S mye at jeg ikke grt p mange r. 

 



Angsten tvang meg til se p meg selv. 

Den lrte meg at det er greit vre srbar. 

Srbarhet gir styrke. 

For hva er det som er forskjellen p styrke og makt? 

For meg dreier det seg om nettopp srbarheten. 

For vre sterk, for se styrken min, m jeg ogs se og akseptere srbarheten. 

Det er srbarheten som gjr meg ydmyk, og det er srbarheten som bygger opp under styrken min. 

 

Idag lever jeg et godt liv! 

Jeg jobber stadig med utvikle meg selv, og finne nye mter bruke mine styrker p. 

Selv som arbeidsledig lever jeg et godt liv. 

Det gir meg et dytt i rumpa til jobbe meg mot nye muligheter. Det tvinger meg til tenke utenfor komfortsonen, jobbe for  skape en arbeidsplass der jeg kan bruke meg selv fullt ut. 

Jeg gr p kafe med venninner s ofte jeg kan. 

Takket vre dansen, s har jeg ftt meg ett knippe nye venner som jeg verdsetter hyt, og elsker bruke tid sammen med. 


 

Det skjer endel om dagen. Og det er gy. 

Til tross for at jeg p grunn av arbeidsledigheten er i en periode der jeg m hilse p angsten min litt oftere en ellers. ;) 

For selv om jeg har det godt, er ikke det en motsetning til ha angst. 

Angsten sitter og kiler litt akkurat n til og med. 
 

Men i dag er det Samba-dag! <3 
Det er dagen i uka der jeg fr henge med den fineste gjengen med jenter. 
Det er dagen der jeg kan legge alle andre tanker fra meg og bare danse! 

Jeg nyter det! 

Det er rom og oppmuntring til ta plass, utvikle seg, vre en queen Bee. 

Samtidig som musikken og bevegelsen alltid har fungert som medisin for meg. 



Dans folkens! <3 

Eller finn den tingen som gjr at akkurat DU har det godt! 

Om en ikke annet, s ihvertfall en stakket stund. :) 


Og vit at srbarhet, er en viktig del av styrken din! 
Det er litt som lys og mrke, vinter og sommer, regn og solskinn. 

Man setter ikke pris p det ene, uten det andre. <3 

Den delen man ikke liker, er den delen som forsterker den andre. 


Du klarer ikke lage en regnbue uten bde sol og regn. <3 

Ha en deilig dag. Gjr noe som gjr deg glad! 

Stor klem fra meg

Anne Line/byHolgersen

 

#godtliv #angst #dans #samba #venner #arbeidsledig #regnbue #srbar #styrke #valg #muligheter

Baksmell, feriedrmmer og pms..

Dagen startet med en gledesstrlende samboer som ropte fra badet at n kunne selvangivelsen sjekkes. Han hadde som vanlig ftt igjen p skatten og s allerede for seg rets feriemuligheter. 



Selv har jeg alltid ftt igjen alt fra litt til litt mer. S jeg kom meg n etter litt plunder inn og fikk sjekket. 

Baksmellen skinner mot meg i fryd..



Jeg har aldri ftt baksmell fr, og med en gang kjente jeg hjertet ramlet ned i knrne. 
Pms'en buldret i brystet og sambos forsiktige forsk p "dette gr bra, bare litt mindre til feriebudsjett" ble mtt med lett knurring. 



Jeg er arbeidsskende. I tillegg til ske jobber, jobber jeg ogs med bygge opp en egen bedrift, som jeg vet kommer til ta litt tid fr jeg kan tjene noen kroner p, og det er absolutt ikke mest penger i kassa akkurat i disse dager. 
Skatt tilbake hadde vrt en venn for feriedrmmene vre! 

Misforst meg rett, vi har det p ingen mte flt, og ikke var det egentlig spesielt overraskende heller, men likevel ble jeg tatt p senga. 



Nr vi i fjor solgte gammelleiligheta og kjpte ny og strre, s betalte vi ut mitt andre ln. I tillegg til at boliglnet skattemessig faller p ham. 

Det vil si at jeg er gjeldsfri og har formue i bolig. P skattepapiret

Gjeldsfri og formuende... *flirer* Det blir baksmell det. 



Det er godt vi har familie med solfylte hjem som pner drene og lar oss feriere hos dem! 
Med bde familiebesk, hyttetur og kanskje en aldri s liten overnatting i Kristiansand dyrepark blir sommern mer en bra nok. 

S hva syter jeg for? 

vel, egentlig ingenting. ;)
Jeg vet jeg er heldig! 
Vi klarer oss, sitter med en deilig leilighet, med min fine familie. 
Jeg har mulighet og guts til jobbe opp noe eget, og skifte litt retning p jobbfronten frem til jeg kan leve mer av eget. 

Men med pms, NAV og baksmell, s mtte dette innlegget bare komme! 

Ha en strlende dag alle sammen! Bde med og uten baksmell, pms og NAV. ;) 

Hilsen Anne Line/byHolgersen



#baksmell #nav #pms #ferie #skatt #formue 

P mitt verste med angsten

Angsten min er som en berg og dalbane. 

Noen ganger er det ikke endel av hverdagen i det hele tatt, andre perioder hilser jeg p den oftere. 

Den perioden av livet der jeg slet mest med det, var ganske ille. 

Jeg vil fortelle om det fordi jeg opplever at mange tror angst m vre p en bestemt mte. 
Det er jeg uenig i. Angst kan vre stort og altoppslukende og svelge deg med hud og nr. 
Men angst kan ogs vre endel av en hverdag der man stort sett fungerer godt. 

Man kan til og med ha ett godt liv og gode dager, og likevel kjenne p angstens nrvr. 

Nr jeg hadde min tffeste periode i forhold til angsten, s svelget den meg med hud og hr. 

Jeg skjv fra meg alle venner og all familie. Jeg klarte ikke la dem ta del. 

Stadig vekk mtte avtaler brytes i siste liten, og jeg hadde ingen forklaring p hvorfor. 

Jeg danset aktivt p den tiden.
Noe som gjorde det enda verre forklare for nre og kjre. 

Hvordan kunne jeg forklare at jeg klarte ta buss 26 minutter til Olavsgaard for danse, mens jeg ikke klarte ta bussen til sstern? 



For meg s handlet nok det mest om at nr jeg tok bussen til dansing, s var det ingen forventninger. Hvis det ikke gikk, s kunne jeg g av bussen og dra hjem igjen uten at noen kom til tenke s mye over det. 

I tillegg ble dansen min meditasjon. Nr jeg danset, s dreide livet seg bare om musikken, bevegelsen og gjre noe jeg mestret. 
Det var godt. 
Det gikk ikke alltid bra det heller, men ingen ble sret dersom det ikke gikk bra. 
Jeg var s redd for sre noen. Skuffe noen, eller ikke vre den jeg burde vre. 

...

Jeg har ikke tall p hvor mange ganger jeg har gtt av 37 bussen i forsk p komme meg til noen. 

Buss, tog og fly var noen av stedene jeg ofte fikk angstanfall. 

Det kunne vre hva som helst.
Noen ganger var det en lukt. Andre ganger var det et blikk. Atter andre ganger gikk det bare ikke og hele kroppen gikk i fullt fluktmodus etter to stopp. 


 

P det verste med angsten, slet jeg med angstanfall som fltes som kunne vare i dagevis uten pause. 

Det var helt grusomt. 

Smerten i brystet, hyperventilering og usikkerheten rundt det ikke vite nr det skulle ta slutt. 

Kvalmen var jeg vant til, jeg levde med Imodium og spypose i veska til enhver tid. Kunne ikke dra noe sted uten, da fikk jeg panikk bare pga at jeg ikke hadde det. 

Svimmelheten, som mange ganger fikk meg til g av bussen og klamre meg fast til hva enn jeg fant holde meg fast i. S jeg ikke skulle besvime og falle. 

Vissheten om at ingen brydde seg var skummel. Ikke EN gang var det noen som kom bort til meg nr jeg stod slik. 
En velkledd og normal ung kvinne, som helt tydelig hadde ett illebefinnende. 

Men akkurat det er en annen sak. ;) 

...

P det verste med angsten, kloret jeg meg selv til blods. 
En kort periode. 
Den smerten i brystet, inni brystet. Jeg fikk den ikke vekk, og ble helt desperat. 

Det var som om noen hadde kuttet opp brystet mitt, kjrt knyttneven inn der og vred rundt, gang p gang. 

Det var uutholdelig, og jeg hadde ikke den minste anelse om hvordan jeg skulle f det til slutte. 



P det verste, slet jeg med selvmordsredsel. 

Ikke fordi jeg ikke ville leve, men fordi jeg hadde s vondt at den letteste utveien ville vrt avslutte. 

Jeg var ikke redd for at jeg bevisst ville ta livet av meg selv. Det jeg var redd for, var at jeg i angstens svimlende tke, skulle miste den siste trden som jeg hang i. Den trden som holdt kontakten med glade meg, fornuftige og oppegende meg. 

Hva ville skje dersom den trden rk? Jeg ville jo ikke vite det. 


 

Mange kvelder satt jeg hjemme mutters alene med en gnagende redsel for at jeg en dag skulle snappe. 

Mange kvelder p vei hjem fra ett eller annet, kjente jeg p tanken om hoppe ut i veien foran en bil. 

Det var det jeg var mest redd for, for det hadde vrt s enkelt. 

Og siden jeg ikke hadde ett nske om d, bare et nske om slippe unna angsten en stakket stund, s spilte det ikke noen rolle om det hadde endt med dd eller "bare" skade. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg turte ikke snakke med familie og nre om dette. 

Klarte ikke sette ord p smertene. Forklare dem p en mte som kunne f friske mennesker til forst. 

Derfor kuttet jeg ut de aller fleste. Snakket minst mulig med alle som betydde noe for meg. Tlte ikke risikoen om at de ikke forsto og tok det p alvor. 

Jeg hadde en kjr kjr venn som jeg snakket med. Han s meg, han s forskjellen i  meg. Han var den eneste som s srene p huden etter kloring og skraping. Han holdt rundt meg og droppet alt for bare holde meg. 

Han betydde mer for meg en han noen gang kommer til forst. 



Jeg hadde ogs en fantastisk livsveileder og akupunktr. 

Jeg husker jeg skrev om det p kvinneguiden. :) Et rop om hjelp, nr jeg hadde slitt med et anfall som varte i flere dager sammenhengende. 

Jeg trodde ikke p snt, men hva hadde jeg miste? 

Hun ble min stifinner. <3 Kjre kjre snille, strenge, vakre akupunktren min. 

Hun var en av f som s meg grte. Hun lyttet, trodde p meg og guidet meg gjennom. 
Hun var den jeg visste jeg alltid kunne komme til. Det var s ufattelig viktig for meg ha en som henne. 

Et fyrtrn som alltid var der og lyste for meg. 


 

En av mine utfordringer er at jeg er s todelt. 

Jeg har for det meste fungert "helt normalt", selv p det verste. 

Jeg har vrt aktiv, sosial, jobbet deler av tiden, trent, reist, hatt kjrester, vrt singel. 

Den andre mter, ser ikke ut til slite. Den andre mter, er hundre prosent genuin. Og likevel har jeg angst. 

For den andre, den som andre ikke mter. Den tar styten. 

Jeg elsker vre ute blant folk. Jeg elsker vre sosial, aktiv, finne p ting. 
Jeg fr energi av det. 

Den andre siden, tar styten. For selv om jeg elsker det, og fr energi av det. S trenger jeg lade. 
Jeg trenger vre helt alene, uten noen forventninger og uten noen yne i rommet. 

Det er nemlig bare da jeg klarer f ut smerten. 

... 

Den verste tiden min med angst, er mange r siden n. 

Jeg har hatt mange r der jeg knapt har merket at jeg har angst. 

Det kom tilbake igjen nr jeg ble gravid. Heldigvis fikk jeg psykolog med en gang p helsestasjonen. Det hjalp meg mye. 

N i det siste har ogs angsten vrt mer tilstedevrende i livet mitt. Det skal ikke s mye til fr jeg kjenner kloen krafse i brystet. 

Men jeg har det likevel godt. 

Jeg er sterk, jeg lever, gr ut, kan vre med bde venner og familie. 
Det er sjelden jeg trenger avbryte noe n, og m jeg avbryte, s avbryter jeg heller treninger en nre og familie. 

Jeg aksepterer den delen av meg bedre, og kan dermed vre rlig om den. 

Om noen av mine nre ikke forstr n, s gjr det ikke noe. :) Jeg kjenner meg selv s godt idag, at jeg ikke lenger blir utrygg ved andres sprsml. 


 

Mange setter angst og psykiske lidelser i bs. 

Det er en oppfattelse av angst og mennesker med psykiske diagnoser, som gjr at mange sliter enda mer. 

Det m vi jobbe med. Bde vi med angst og de uten. 

Angst kan ramme hvem som helst, man trenger ikke vre svak eller sart for f det.

Man trenger ikke vre innelst og usosial for ha det. 

Mter du meg p gata, eller p dansing. S er det ikke mange som vil tro jeg har angst. 

Jeg er hun som smiler til deg p gata. Jeg er hun som tar plass i rommet, og ikke finnes redd for synes. Jeg er hun som alltid ser etter det positive i enhver situasjon, og prver f andre til se etter det i sine liv. 

Jeg ser DEG! Og jeg mter blikket ditt. 

...

Angst sier ikke noe om deg som person. Angst er ikke noe skamme seg over! 

Det er en del av livet for mange, men en del som man kan jobbe med og fungere med. Og nr de hardeste kampene er tatt, s kan man faktisk sitte rikere tilbake p andre siden. 

Fremdeles med kjennskapen til angst og dens klr, men mer bevisst. Mer tilstede. Klokere en fr. 

Tenk p alt man lrer av angst! 

Jeg ble tvunget til se meg selv! Jeg ble tvunget til forst noe som er ufattelig vanskelig forst. 

Angsten sier ifra nr det er noe jeg m jobbe med, nr jeg ikke har det optimalt. 

Og jada, fremdeles kan anfall komme, og de kan komme som lyn fra klar himmel. Det er fremdeles ting jeg kvier meg for gjre, fordi jeg ikke orker utsette meg for det jeg vet vil komme. 

Men jeg velger ta med meg lrdommen, ikke skrekken. 

Etterhvert har jeg sett at jeg kan velge det. Det tar ikke vekk angsten, men det gir meg valg om hvordan jeg vil fokusere. 

...

Har du ikke angst, vr gjerne ydmyk i dine sprsml. Den p andre siden klarer kanskje ikke fortelle deg p en mte du forstr. Det gjr det ikke mer dumt. 
Har du ikke angst, kanskje det ikke er noe du kan forst. Det gjr det ikke mindre reellt. Det som for deg er sm problemer, er kjempestore utfordringer for den andre. Selv om du ikke forstr hvorfor. 

Har du ikke angst? Vr takknemlig for det! Ikke kritiser de som har det. Det er vel ikke slik du er oppdratt? 

.. 

Mitt verste med angsten er over, og jeg tror og hper jeg str bedre rustet til andre kamper. 

... 

Ha en fortryllende dag, bde med og uten. :) 

Hilsen Anne Line/byHolgersen



#angst #bergogdalbane #familie #fyrtrn #ydmyk #valg #fokus #redd #sttte

Jeg har angst!

Jeg har angst. 

Jeg har nok hatt det fra jeg var liten, og jeg tror mye kommer av arv. 

Min mormor hadde "nerver", med anfall som gjorde at hun daglig mtte legge seg nedp. Men vi snakket ikke om det. 

Jeg visste lite om hva mormor slet med, og jeg oppfattet det som om hun var en sart person som vi mtte ta ekstra hensyn til. 



Selv visste jeg ikke at jeg hadde angst. Det har jeg ikke forsttt fr i voksen alder. 

Det var ikke snakk om angst nr jeg var yngre. 

Jeg slet mye med kvalme, svimmelhet, uro. Det utviklet seg ofte til fysiske problemer, og jeg kunne variere mellom ha hard mage og diare flere ganger p samme dag. 

En dag tlte jeg brd, neste dag ble jeg lst til doen av det. En dag tlte jeg melk, neste dag ble jeg drlig av det. En dag tlte jeg ikke rdt kjtt, neste dag gikk det helt fint. 



Jeg var ut og inn av legekontorer. Tok all verdens av prver, blodprver, avfringsprver, alt. Ingenting var feil. 
jeg flte meg som en hypokonder, men jeg var egentlig ikke det heller. 

Etter en legeunderskelse, spurte en lege meg om jeg hadde tenkt p om det kunne vre psykisk? 

Men alt jeg visste om angst, var historier jeg hadde lest i mammas "dameblader". Der var det Bl sider, og nr det ble skrevet om psykiske problemer, s var det som regel mennesker som slet med sosialangst og dermed var lst til hjemmet sitt. 

Min angst er ikke sosialangst. Jeg kan riktignok bli stresset av mennesker nr jeg frst har angst, men jeg har ikke sosialangst. Dermed kjente jeg meg heller ikke igjen, og tenkte at det var det ihvertfall ikke. 

Jeg jobbet, jeg danset, reiste, fungerte i utgangspunktet i hverdagen. S angst kunne det ikke vre. 

Likevel endte jeg p et tidspunkt opp med tenke psykolog. 
Jeg hadde opplevd litt forskjellig, og skjnte at jeg mtte gjre noe. 

S husker jeg at fadderen min sendte meg en melding om at sisters studentene i psykologi p Hgskolen skte kandidater de kunne jobbe med siste halvr. 

Jeg skte, og ble kontaktet med en gang. 
Det tok ikke lang tid fr jeg hadde min frste time. 

P den frste timen spurte hun som var fast med meg om jeg kunne fortelle litt om hva jeg slet med. 

Jeg begynte ramse opp: 
Kvalme
Pusteproblemer/hyperventilering
Svimmelhet
Hjertebank
Skjelving
Flelse av besvime
Diare
Kaldsvetting

....  

Hun la ett ark foran meg p bordet, og ba meg lese det. 
Jeg husker det var et ark som beskrev typiske symptomer p angst, og jeg kunne krysse av p mange. 

Der og da forsto jeg at det var angst jeg hadde. Og hadde hatt i mange r. 



Det var ikke s skummelt lenger, og forklarte mye. 

N var neste steg p veien sette seg inn i hva angst egentlig var. 

Det var mye informasjon finne nr jeg frst skte, og jeg kunne raskt se at det var generell angst og panikkangst jeg slet mest med. 
 

Jeg er heldig, jeg ser ikke p angsten som en svakhet ved min person.

Det er noe jeg har forsttt at mange gjr. 
Det er mange der ute som tenker og tror at man m vre snn eller slik for ha angst. Slik man tenkte om min mormor. At hun var sart. 

Ingen utenfor familien s meg som sart, ikke jeg heller. 

Jeg ser min egen styrke, og vet at angsten ikke er fordi jeg er sart, svak eller "snn".. hva n en det er. 

Nr jeg begynte snakke om det, fikk jeg noen reaksjoner som gikk p "Hvis DU har angst, hva med resten av oss da?" 

Rett og slett fordi mange fremdeles tenkte p angst som noe svakt eller sart?

Mange tenker ikke at mennesker som tar plass kan ha det. 

Jeg tar plass. 

Jeg er sterk, og jeg tar plass. Likevel har jeg angst

.... 

Jeg har alltid valgt skille diagnosen fra personen, og likestiller det med f.eks sukkersyke. 
Dette er en lidelse man har eller fr. Hvem som helst kan rammes. Noen kan vre arvelig belastet, andre kan utvikle det av forskjellige grunner. 

Men det sier ingenting om meg som person. Derfor har jeg heller aldri vrt redd for snakke om det.  



Jeg kommer til skrive mer om dette, men jeg kjenner at det er lenge siden jeg har fortalt om den delen av meg n. Og det setter seg en klo i brystet og magen. 

Selv om jeg har det bra og lever et godt liv. Jeg er en optimist av natur og ser alltid etter det positive. S ogs med angsten. 

Men det er srt. Jeg skal innrmme det. 

Det rrer noe i meg, som gjr at det m snakkes om i doser. ;) 

S nok n, for i dag. :) 

Ha en fin dag, og ta vare p deg selv. 
Har du angst, eller har noen nre som har det. Ta vare p dem. Det er ikke noe galt ved oss med angst, vi m bare finne vr vei, kanskje p en litt annen mte en de som ikke har det. 

Varm klem fra Anne Line/ByHolgersen



#angst #panikk #nerver #sart #sterk #livet #personlig 

Sykt barn og brakkesyke

Det er helt klart sykdomssesong, og jeg hadde ikke forventet slippe unna. Likevel kom det litt kastet p denne runden. 

P fredag avsluttet vi en fin uke med at poden var p besk hos bestevenninna fra barnehagen. Alle koste seg, ungene der, jeg og samboern slappet av hjemme noen timer.

Vi hentet som vanlig poden i syvtiden, og ble, som vanlig, vrende hos bestevenninna til altfor seint. Men med hjemmebakte boller og hyggelig selskap s blir det lett snn. 

Nr jeg vknet p lrdag ante jeg fred og ingen fare. Jeg s for meg en solfylt helg med lite planer og mange planer om utetid i sola. Hadde til og med ftt sove lenge. Det skjer ikke s ofte med en mammadalt i hus, men jeg tenkte at det kom av den sene kvelden fr. 

Rundt 09.30 tuslet jeg ut p stua, der det var merkelig stille... Det pleier ikke vre mye ro i kroppen p 4-ringen, s jeg kikket litt usikkert inn p stua og s to slitne karer sitte i sofaen. 

"Str til med dere da?" spurte jeg forsiktig. 


Syk pode blir i sofaen!

"Poden har feber og sovet drlig i natt!" var svaret fra sofaen. 

Ikke rart jeg hadde ftt sove lenge, det er kun nr det er sykdom med i bildet at rolig sofakos foregr etter klokka 07.30.. 

Det frste leveret hans ble jeg mer eller mindre hysterisk hver gang han fikk feber og ble tett i nesa. Jeg kan faktisk erindre meg selv i fullt katastrofemodus ringe 113 pga babyen p 3 mnd som hyyyylskreik i fanget mitt. "Babyen fr ikke puste!" ropte jeg panisk til mannen i rret. Det ble stille ett lite yeblikk, fr han forsiktig spurte: "Er det han som skriker det dreier seg om?" ..... "Ja! han klarer ikke amme, han har feber og er s tett at han ikke klarer puste!" ...

Vel, som dere sikkert kan gjette, s fikk jeg en hyggelig forklaring om at babyer som vrler absolutt puster, og at jeg ikke trengte bekymre meg, for han hrtes etter forholdene altfor frisk ut for telefon til ham. 

Etter den tid, har jeg forskt sende barn i barnehagen full av prikker. Jeg var helt sikker p at det ikke var noe smittsomt (noe det heller ikke var), men de ville ikke ta imot ham. S en lrer alltids. 

N er vi p fjerde dagen med ungen hjemme.

Og det er n jeg kjenner brakkesyken komme! 

Vi har vrt inne neeesten hele tiden siden lrdag, jeg har kun sykt barn, mannen etter jobb, folk p kiwi p lrdag og naboene gjennom vinduet. Og sola der ute da. Som har skint fra bl himmel. Knoppene som spretter og barn som leker. Ikke min da, for han er syk og vil ikke ut. 

Jeg prvde tvinge ham med ut idag, for han hadde vrt feberfri mesteparten av dagen. Men i det yeblikket jeg sa at N, n skal vi ut! Da fikk han faktisk feber. Jeg tuller ikke. 
S da ble vi inne da. 


Ninjamamma trr til nr gullet er sjuk!

Og jeg innser at selv om formen er bra igjen og han har turna rundt i hele dag, s blir det nok en hjemmedag til i morgen. sende ungen i barnehagen med prikker p armene har jeg prvd p fr, det funker drlig. 

S i morra skal vi til legen! Og gjett om jeg gleder meg! 
Jeg skal prate med en annen voksen person, utenfor hjemmet! Ogs skal jeg fle sola skinne i ansiktet. DET blir deilig det. Nde sola om den ikke skinner i morra! 

Inntil da har jeg seget godt ned i sofaen, med jukse-Chai Latte og bloggskriving.


Kveldens sofakos! :) 
 

Ha en fin kveld, og takk for at du gadd lese utblsningen. :) 

Hilsen Anne Line/byHolgersen

Hva slags blogger er jeg? nr.1

Etter en helg fylt med en febersyk guttunge og hjemmetilvrelse, har jeg hatt tid til fundere en del over dette med blogging. 

Jeg har ikke ftt skrevet noe srlig, da poden blir enda mer mammadalt en vanlig nr han er syk. Men jeg har ftt tenkt masse! 

Jeg har tenkt litt p hva slags type blogger jeg passer som, og siden mulighetene er uendelige, s fant jeg ut at kanskje jeg bare m forske litt forskjellig! 

S idag prver jeg type nr 1: 

 

ROSABLOGGEREN! 

 Hei bestevenner   


Idag vil jeg dele verdens mest fantastiske opplevelse med dere! 

N som jeg nrmer meg slutten av en helg full av feber og sykdom, s har jeg lrt sette pris p de viktige ting i livet.
Snn som for eksempel pastiller nr man hoster natten igjennom.
Og da aller helst deilige rosa pastiller, med smak av solfylte bringebr p en blomstereng. 

P lrdag gikk jeg en tur p butikken for se om jeg fant noe som kunne hjelpe meg igjennom det jeg regnet med ville bli enda en natt full av uro og hosterier, s pastiller var virkelig tingen. 

Etter ha kikket litt rundt, og blitt helt oppgitt over hvor mye palmeolje det er i alt, s kom jeg over disse helt fantastiske pastillene <3 : 



Jeg s at det ikke inneholdt en drpe palmeolje, s jeg kjpte skjnnheten sammen med litt andre ting jeg trengte, og tuslet ut i solen igjen. 

Nr jeg kom hjem, laget jeg noe lett middag til skjnneste puselusesamboeren, vakre hjerteprinssnnen min og meg selv, ogs ble resten av helgen tilbragt i sofaen med kriddhvite saueskinn og rosa fjrputer. 

Nr jeg la meg for natten, s hadde jeg mine deilige, rosa pastiller liggende klart. Og det m jeg bare f si, det ble ingen hosterier den natten nei! 
Det beste av alt? Drmmeprinssnnen synes de er helt fantastiske, s midt i febersykdommen s lukter vi n duggfriske bringebr begge to. 

N venter snart en ny uke. Det blir spennende se hva den bringer med seg, men n kan jeg ihvertfall nyte bringebrfrisk pust fra bde meg og prinsen. 



Jeg nsker alle en herlig uke, og spis rosa pastiller dere! 
Helt uten palmeolje, og med deilig frisk pust. 



Masse susser og klemmer fra Anne Line/ByHolgersen
 

---------

Jeg er ikke helt overbevist om at jeg er den fdte rosablogger. Og jeg mtte grave godt i arkivet for finne et bilde som i det hele tatt kunne brukes i denne sammenheng. Men noe mtte jeg more meg med idag. 

Jeg er ihvertfall fast bestemt p at bloggen min skal vre hovedsakelig positiv! S DET passet ihvertfall. 

Hvilken sjanger skal jeg teste ut neste gang da tro? 

og forresten: Hva har vrt det beste med dagen din idag? 
For meg har det helt klart vrt bringebrrosa pastiller med duggfrisk lukt. 



 

 

 



 

 

Se alltid lyst p livet

- Sa mor og far til meg. 

Husker du sangen til Lillebjrn Nilsen? En skikkelig gladsang. :) 


Det er mulig!.
Jeg har ikke bare lyse og glade dager.
Men jeg kan lre noe av de dagene som ikke er lyse og glade, ogs kan jeg i ettertid finne noe positivt ogs ved de dagene og hendelsene. 

Som voksen arbeidsskende, dinosaur innen mitt fag, kunne jeg sett p denne sketiden som serist traurig! 
Men det eneste jeg oppnr med det, er at min dag blir enda mer traurig. 



S hva kan jeg se positivt med vre arbeidsskende? 
Flere ting! :) 
Det er n jeg har mulighet til endre vei i livet! Jeg kan finne p noe helt nytt, eller bare noe litt annerledes. 
Er det lett? Det har jeg aldri sagt! ;) Man er utenfor komfortsonen, men s er det ogs utenfor komfortsonen man utvikler seg. 

Jeg kan g videre med drmmer om bygge opp noe eget! Det krever mot, og guts. Og det er helt klart noe som har ligget langt unna nr jeg har vrt i arbeid. Rett og slett fordi det g utenfor komfortsonen nr man har det trygt, ikke ligger naturlig for meg. 

Som arbeidsskende dinosaur, m jeg begynne se p meg selv p en ny mte. DET er jo aldri feil? 
Finne ut nye ting om meg selv, se hva jeg kan bruke de til. 
Det er spennende. Litt skummelt, men mest spennende. 

Jeg kan i en stakket stund slippe unna hverdagsstresset, for plutselig har jeg tid til kose meg med snnen min mens vi gjr klart til dagen. 
Jeg har tid til stoppe opp og se at sola skinner! 
Jeg kan ta en lunsj med gode venninner, og snakke om alt og ingenting. 

Jeg kan starte blogg! :D 

Det har ikke bare vrt lyse glade dager i livet mitt. Som s mange andre, har jeg helt klart mitt i bagasjen. 
Men jeg velger se lyst p livet. Jeg velger se etter det positive, hver bidige dag. 

Det kan du ogs gjre! 
Se deg rundt.
Se p lyset som kommer med vren. 
Se p menneskene rundt deg, bde fremmede og kjente. 
Smil til noen p gata, se hva slags reaksjon fr du? 



 

Legg merke til knoppene som svidt har begynt sprette, og la det sige inn at n kommer snart sommern. 
Tenk over hvor heldige vi er, som bor i Norge! 
Vi har rent vann. 
De aller fleste av oss har tak over hodet og mat i magen. 

Nr vintern er p det sureste, s er det akkurat DET som gjr at vi gleder oss s inderlig over sol og varme. 
Nr ting er tffest, s er det nedturene som gjr at oppturene ikke bare er en selvflge. 

Det beste skjer kanskje ikke bare deg, men det skjer ogs deg, om du er pen for det. 
Fyll ut kryssord med kulepenn. 
Hr p Lillebjrn Nilsen! :) 

Derfor spr jeg alltid, bde meg selv og dere: 
Hva har vrt det beste med dagen din idag? 

Ha en solrik, glad dag.

Hilsen Anne Line/byHolgersen



 

 

Joda, jeg gr dit: Janteloven!

Jeg har mye p hjertet om dagen, s jeg tar det frst som sist! 



Jeg har et ambivalent forhold til Janteloven.
I mange r har jeg flt at den har forfulgt meg, og holdt meg nede. Men er det egentlig Janteloven som har holdt meg nede? Er det ikke egentlig meg selv? Som en selvstendig, ansvarlig voksen kvinne, har jeg egentlig rett i at det er Janteloven som er det faktiske problemet? Eller bruker jeg den som en "god" grunn til ikke ta tak i ting selv? Siden vi n en gang sliter med Janteloven i Norge, s fr jeg bare finne meg i det? DET er grunnen til at jeg ser ned p meg selv, og det er lite jeg kan gjre med det s lenge vi liksom sliter med dette fenomenet? 

Det er ikke det at jeg ikke passer godt inn i den, og jeg har hatet den i mange r. Jeg har noen planer om skrive noe om akkurat dette med ikke ta seg selv p alvor . Men jeg velger i dag se litt annerledes p det. Kanskje som flge av mitt frste innlegg? Jeg har blitt voksen n!

Jeg slutter herved skylde p Janteloven! Det er MEG som bestemmer i mitt liv, og det er JEG som velger hvor stor plass jeg skal ta eller hvor god jeg skal bli p ting. For det er n en gang ikke slik at vi m flge denne Janteloven! Vi m ikke st i samlet tropp for bli kvitt den! Den vil forsvinne ut av livene vre, dersom vi selv bestemmer oss for at N, n er det nok for min del!

Her kommer mitt opprr mot bde Janteloven og min ansvarsfraskrivelse for ta tak i problemene jeg har skyldt p den for. 
Og derfor gir jeg dere idag; 



1) Du er spesiell!
Du har dine styrker og svakheter, og tilsammen blir det akkurat deg! Unik, med unike muligheter. 

2) Du er verd masse! 
Din personlighet, erfaring, adferd og bevissthet gjr deg til ett menneske som er verd mye, for mange! 

3) Du er kunnskapsrik og klok! 
Du har dine interesseomrder, og der er du sterk. Interesser varierer fra person til person, derfor er alle kloke, p forskjellige mter. Vi utfyller hverandre. 

4) Du er like bra som alle andre! 
Det du gjr er bra nok! DU er bra nok! 

5) Le masse! 
Fyll livet ditt med latter og positivitet. Ikke av andre, men med og til andre. Og godhjertet! 

8) Du er viktig, og det er noen som bryr seg om akkurat deg!
Det er antagelig mange til og med. Prv se deg rundt? Er det noen DU bryr deg om? 

9) Du kan lre andre noe! 
Bare ved vre deg selv tro, har du kunnskap som andre vil dra nytte av.

10) Du fr til det du vil!
Legg sjelen din og invester, s vil du komme dit du skal!  

......

Snn! 

Da var det sagt. 
Og jeg har tenkt prente den inn s mye at den blir en like stor del av livet mitt som jeg har tillatt Janteloven vre en del av min oppvekst. 

Og forvrig: Hva har vrt det beste med dagen din idag? 

Ha en strlende dag, og se etter positive ting i hverdagen din. Det vil kanskje ikke gjre en forskjell for andre, men det vil gjre dagen DIN deiligere. 

Vennlig hilsen
Anne Line/byHolgersen

 

42 r og voksen?

Hei, og velkommen til meg. :) 

Mitt aller frste blogginnlegg handler om nr jeg ble voksen. 

Det har seg slik at jeg er p sken. Jeg sker etter hva jeg skal bli nr jeg blir stor, og har vrt i flere spennende prosesser. 

Alt begynte med at det en dag gikk opp for meg at jeg ble oppfattet som en voksen kvinne i intervjuer. Frst tenkte jeg ikke s mye over det, jeg mener, jeg VET jo at jeg er 42 r! Og jeg nsker meg ikke yngre, s alt skulle tilsi at jeg skjnner dette. 

Men av en eller annen grunn, har jeg sett p meg selv som den jeg var for ti r siden. Ja, jeg har sett p meg selv som en blid, imtekommende, lettvint person, som aldri har hatt noe problem med f jobbtilbud. Jeg vet jeg er kunnskapsrik og hyggelig, alle takker pent for fantastiske mter etter intervjuer, ogs ender det med at jeg plutselig ikke kommer videre. 

Det skulle en helt spesiell prosess til, fr jeg fikk ynene opp for hva som var greia. Jeg skte, og solgte meg inn som, en ung lettvint kvinne. 
Denne spesielle prosessen, viste meg at det er ikke det folk ser! Det folk har sett, er en voksen, sterk og uredd kvinne. En lett dominerende kvinne som ikke er redd for stikke seg frem, som tar rommet som om det er hennes. 
Personene i denne spesielle prosessen elsket det. Det var det som gjorde meg oppmerksom p det hele, for de sa det s klart og tydelig. De fremhevet hva de s, og syntes det var spennende. 

Jeg derimot, satt litt overasket tilbake og skjnte plutselig hvorfor jeg ikke hadde ftt jobbtilbud i mange av de andre prosessene jeg hadde vrt i. Jeg var jo en helt annen en de skte! De skte, og trengte, en ung hyggelig person som lett kunne gli inn i ett arbeidsmilj med andre unge, kunnskapsrike mennesker. De syntes det var spennende med meg, men de trengte ikke en moden kvinne som tok rommet. Rommet de hadde mtte deles, p en mte de ikke var sikre p om var min styrke. Kanskje ikke s rart, nr jeg ikke engang skjnte at jeg eide det? 

Vel, jeg ble en god lekse rikere, og med det kom tankene: N er jeg alts voksen, hva sren skal jeg gjre med det? 

Svaret p det har jeg ikke helt enda, og jeg hper at denne bloggen kan vre blant de virkemidler jeg bruker for finne ut av det. 

Hittil har jeg levd livet mitt som en ungdom. Jeg har gjort det jeg syntes var gy, ogs gtt videre nr jeg ble lei. Det vre seg jobb, menn, fritidssysler, alt. 

Er det n p tide begynne leve som en voksen, bevisst kvinne? 
St i situasjoner. Ta valg som kan vre bde skremmende og ubehagelige? 
For komme dit jeg faktisk skal, har jeg en snikende flelse om at det er greia. 

Det dreier seg heldigvis ikke om bli gammal! Selv om guttungen p 4 senest i gr satt kikket skrtt p meg og proklamerte "du begynner bli gammel mamma!"  
Men det er interessant bli voksen. Jeg har en annen tyngde som voksen, og da tenker jeg IKKE p de ekstra kiloene som noen av oss fr med p kjpet! 

Som voksen ser jeg bde min styrke og srbarhet. Det er noe jeg har lyst skrive mer om. Det er superspennende med styrken man fr nr man skjnner at srbarheten er en viktig del av det hele. 
Jeg ser, og tror p, at jeg kan gjre en forskjell. 

For mange s er det kanskje slik at det er i ungdommen man tror man kan alt. Slik hadde ikke jeg det. Jeg tvilte mer i ungdommen, tvilte p meg selv, tvilte p at andre kjpte hva jeg var god p. Mens n, som voksen, n tror jeg! 

Jeg tror jeg kan gjre hva jeg vil, og jeg tror jeg kan gjre en forskjell. Det pner en helt ny verden nr det gjelder hele "hva skal jeg bli nr jeg blir stor?" 
N m jeg finne min nisje, finne ut hva jeg er ment til gjre. Og nr man er av typen som tror man kan gjre hva man vil, nesten da. Da m det endel tid til for snevre inn litt. 

Det blir en spennende prosess, og jeg skal dele den med dere her i tiden som kommer. :) 

Velkommen til mitt voksenliv, som blir litt til mens jeg gr, da det ikke er mer en ett par uker siden det gikk opp for meg. 

og forresten; Hva har vrt det beste med dagen din idag? :) 

 

Med vennlig hilsen
Anne Line Holgersen, altmuligkvinne i utvikling. 
Foto: gammelt arkiv + Anne Sofie Stumo



 

Les mer i arkivet Januar 2018 April 2017 Mars 2017