Sykt barn og brakkesyke

Det er helt klart sykdomssesong, og jeg hadde ikke forventet å slippe unna. Likevel kom det litt kastet på denne runden. 

På fredag avsluttet vi en fin uke med at poden var på besøk hos bestevenninna fra barnehagen. Alle koste seg, ungene der, jeg og samboern slappet av hjemme noen timer.

Vi hentet som vanlig poden i syvtiden, og ble, som vanlig, værende hos bestevenninna til altfor seint. Men med hjemmebakte boller og hyggelig selskap så blir det lett sånn. 

Når jeg våknet på lørdag ante jeg fred og ingen fare. Jeg så for meg en solfylt helg med lite planer og mange planer om utetid i sola. Hadde til og med fått sove lenge. Det skjer ikke så ofte med en mammadalt i hus, men jeg tenkte at det kom av den sene kvelden før. 

Rundt 09.30 tuslet jeg ut på stua, der det var merkelig stille... Det pleier ikke å være mye ro i kroppen på 4-åringen, så jeg kikket litt usikkert inn på stua og så to slitne karer sitte i sofaen. 

"Står til med dere da?" spurte jeg forsiktig. 


Syk pode blir i sofaen!

"Poden har feber og sovet dårlig i natt!" var svaret fra sofaen. 

Ikke rart jeg hadde fått sove lenge, det er kun når det er sykdom med i bildet at rolig sofakos foregår etter klokka 07.30.. 

Det første leveåret hans ble jeg mer eller mindre hysterisk hver gang han fikk feber og ble tett i nesa. Jeg kan faktisk erindre meg selv i fullt katastrofemodus ringe 113 pga babyen på 3 mnd som hyyyylskreik i fanget mitt. "Babyen får ikke puste!" ropte jeg panisk til mannen i røret. Det ble stille ett lite øyeblikk, før han forsiktig spurte: "Er det han som skriker det dreier seg om?" ..... "Ja! han klarer ikke amme, han har feber og er så tett at han ikke klarer å puste!" ...

Vel, som dere sikkert kan gjette, så fikk jeg en hyggelig forklaring om at babyer som vræler absolutt puster, og at jeg ikke trengte bekymre meg, for han hørtes etter forholdene altfor frisk ut for telefon til ham. 

Etter den tid, har jeg forsøkt å sende barn i barnehagen full av prikker. Jeg var helt sikker på at det ikke var noe smittsomt (noe det heller ikke var), men de ville ikke ta imot ham. Så en lærer alltids. 

Nå er vi på fjerde dagen med ungen hjemme.

Og det er nå jeg kjenner brakkesyken komme! 

Vi har vært inne neeesten hele tiden siden lørdag, jeg har kun sykt barn, mannen etter jobb, folk på kiwi på lørdag og naboene gjennom vinduet. Og sola der ute da. Som har skint fra blå himmel. Knoppene som spretter og barn som leker. Ikke min da, for han er syk og vil ikke ut. 

Jeg prøvde å tvinge ham med ut idag, for han hadde vært feberfri mesteparten av dagen. Men i det øyeblikket jeg sa at NÅ, nå skal vi ut! Da fikk han faktisk feber. Jeg tuller ikke. 
Så da ble vi inne da. 


Ninjamamma trår til når gullet er sjuk!

Og jeg innser at selv om formen er bra igjen og han har turna rundt i hele dag, så blir det nok en hjemmedag til i morgen. Å sende ungen i barnehagen med prikker på armene har jeg prøvd på før, det funker dårlig. 

Så i morra skal vi til legen! Og gjett om jeg gleder meg! 
Jeg skal prate med en annen voksen person, utenfor hjemmet! Også skal jeg føle sola skinne i ansiktet. DET blir deilig det. Nåde sola om den ikke skinner i morra! 

Inntil da har jeg seget godt ned i sofaen, med jukse-Chai Latte og bloggskriving.


Kveldens sofakos! :) 
 

Ha en fin kveld, og takk for at du gadd lese utblåsningen. :) 

Hilsen Anne Line/byHolgersen

Hva slags blogger er jeg? nr.1

Etter en helg fylt med en febersyk guttunge og hjemmetilværelse, har jeg hatt tid til å fundere en del over dette med blogging. 

Jeg har ikke fått skrevet noe særlig, da poden blir enda mer mammadalt en vanlig når han er syk. Men jeg har fått tenkt masse! 

Jeg har tenkt litt på hva slags type blogger jeg passer som, og siden mulighetene er uendelige, så fant jeg ut at kanskje jeg bare må forsøke litt forskjellig! 

Så idag prøver jeg type nr 1: 

 

ROSABLOGGEREN! 

 Hei bestevenner   


Idag vil jeg dele verdens mest fantastiske opplevelse med dere! 

Nå som jeg nærmer meg slutten av en helg full av feber og sykdom, så har jeg lært å sette pris på de viktige ting i livet.
Sånn som for eksempel pastiller når man hoster natten igjennom.
Og da aller helst deilige rosa pastiller, med smak av solfylte bringebær på en blomstereng. 

På lørdag gikk jeg en tur på butikken for å se om jeg fant noe som kunne hjelpe meg igjennom det jeg regnet med ville bli enda en natt full av uro og hosterier, så pastiller var virkelig tingen. 

Etter å ha kikket litt rundt, og blitt helt oppgitt over hvor mye palmeolje det er i alt, så kom jeg over disse helt fantastiske pastillene <3 : 



Jeg så at det ikke inneholdt en dråpe palmeolje, så jeg kjøpte skjønnheten sammen med litt andre ting jeg trengte, og tuslet ut i solen igjen. 

Når jeg kom hjem, laget jeg noe lett middag til skjønneste puselusesamboeren, vakre hjerteprinssønnen min og meg selv, også ble resten av helgen tilbragt i sofaen med kriddhvite saueskinn og rosa fjærputer. 

Når jeg la meg for natten, så hadde jeg mine deilige, rosa pastiller liggende klart. Og det må jeg bare få si, det ble ingen hosterier den natten nei! 
Det beste av alt? Drømmeprinssønnen synes de er helt fantastiske, så midt i febersykdommen så lukter vi nå duggfriske bringebær begge to. 

Nå venter snart en ny uke. Det blir spennende å se hva den bringer med seg, men nå kan jeg ihvertfall nyte bringebærfrisk pust fra både meg og prinsen. 



Jeg ønsker alle en herlig uke, og spis rosa pastiller dere! 
Helt uten palmeolje, og med deilig frisk pust. 



Masse susser og klemmer fra Anne Line/ByHolgersen
 

---------

Jeg er ikke helt overbevist om at jeg er den fødte rosablogger. Og jeg måtte grave godt i arkivet for å finne et bilde som i det hele tatt kunne brukes i denne sammenheng. Men noe måtte jeg more meg med idag. 

Jeg er ihvertfall fast bestemt på at bloggen min skal være hovedsakelig positiv! Så DET passet ihvertfall. 

Hvilken sjanger skal jeg teste ut neste gang da tro? 

og forresten: Hva har vært det beste med dagen din idag? 
For meg har det helt klart vært bringebærrosa pastiller med duggfrisk lukt. 



 

 

 



 

 

Se alltid lyst på livet

- Sa mor og far til meg. 

Husker du sangen til Lillebjørn Nilsen? En skikkelig gladsang. :) 


Det er mulig!.
Jeg har ikke bare lyse og glade dager.
Men jeg kan lære noe av de dagene som ikke er lyse og glade, også kan jeg i ettertid finne noe positivt også ved de dagene og hendelsene. 

Som voksen arbeidssøkende, dinosaur innen mitt fag, kunne jeg sett på denne søketiden som seriøst traurig! 
Men det eneste jeg oppnår med det, er at min dag blir enda mer traurig. 



Så hva kan jeg se positivt med å være arbeidssøkende? 
Flere ting! :) 
Det er jeg har mulighet til å endre vei i livet! Jeg kan finne på noe helt nytt, eller bare noe litt annerledes. 
Er det lett? Det har jeg aldri sagt! ;) Man er utenfor komfortsonen, men så er det også utenfor komfortsonen man utvikler seg. 

Jeg kan gå videre med drømmer om å bygge opp noe eget! Det krever mot, og guts. Og det er helt klart noe som har ligget langt unna når jeg har vært i arbeid. Rett og slett fordi det å gå utenfor komfortsonen når man har det trygt, ikke ligger naturlig for meg. 

Som arbeidssøkende dinosaur, må jeg begynne å se på meg selv på en ny måte. DET er jo aldri feil? 
Finne ut nye ting om meg selv, se hva jeg kan bruke de til. 
Det er spennende. Litt skummelt, men mest spennende. 

Jeg kan i en stakket stund slippe unna hverdagsstresset, for plutselig har jeg tid til å kose meg med sønnen min mens vi gjør klart til dagen. 
Jeg har tid til å stoppe opp og se at sola skinner! 
Jeg kan ta en lunsj med gode venninner, og snakke om alt og ingenting. 

Jeg kan starte blogg! :D 

Det har ikke bare vært lyse glade dager i livet mitt. Som så mange andre, har jeg helt klart mitt i bagasjen. 
Men jeg velger å se lyst på livet. Jeg velger å se etter det positive, hver bidige dag. 

Det kan du også gjøre! 
Se deg rundt.
Se på lyset som kommer med våren. 
Se på menneskene rundt deg, både fremmede og kjente. 
Smil til noen på gata, se hva slags reaksjon får du? 



 

Legg merke til knoppene som såvidt har begynt å sprette, og la det sige inn at nå kommer snart sommern. 
Tenk over hvor heldige vi er, som bor i Norge! 
Vi har rent vann. 
De aller fleste av oss har tak over hodet og mat i magen. 

Når vintern er på det sureste, så er det akkurat DET som gjør at vi gleder oss så inderlig over sol og varme. 
Når ting er tøffest, så er det nedturene som gjør at oppturene ikke bare er en selvfølge. 

Det beste skjer kanskje ikke bare deg, men det skjer også deg, om du er åpen for det. 
Fyll ut kryssord med kulepenn. 
Hør på Lillebjørn Nilsen! :) 

Derfor spør jeg alltid, både meg selv og dere: 
Hva har vært det beste med dagen din idag? 

Ha en solrik, glad dag.

Hilsen Anne Line/byHolgersen



 

 

Joda, jeg går dit: Janteloven!

Jeg har mye på hjertet om dagen, så jeg tar det først som sist! 



Jeg har et ambivalent forhold til Janteloven.
I mange år har jeg følt at den har forfulgt meg, og holdt meg nede. Men er det egentlig Janteloven som har holdt meg nede? Er det ikke egentlig meg selv? Som en selvstendig, ansvarlig voksen kvinne, har jeg egentlig rett i at det er Janteloven som er det faktiske problemet? Eller bruker jeg den som en "god" grunn til ikke å ta tak i ting selv? Siden vi nå en gang sliter med Janteloven i Norge, så får jeg bare finne meg i det? DET er grunnen til at jeg ser ned på meg selv, og det er lite jeg kan gjøre med det så lenge vi liksom sliter med dette fenomenet? 

Det er ikke det at jeg ikke passer godt inn i den, og jeg har hatet den i mange år. Jeg har noen planer om å skrive noe om akkurat dette med å ikke ta seg selv på alvor . Men jeg velger i dag å se litt annerledes på det. Kanskje som følge av mitt første innlegg? Jeg har blitt voksen nå!

Jeg slutter herved å skylde på Janteloven! Det er MEG som bestemmer i mitt liv, og det er JEG som velger hvor stor plass jeg skal ta eller hvor god jeg skal bli på ting. For det er nå en gang ikke slik at vi må følge denne Janteloven! Vi må ikke stå i samlet tropp for å bli kvitt den! Den vil forsvinne ut av livene våre, dersom vi selv bestemmer oss for at NÅ, nå er det nok for min del!

Her kommer mitt opprør mot både Janteloven og min ansvarsfraskrivelse for å ta tak i problemene jeg har skyldt på den for. 
Og derfor gir jeg dere idag; 



1) Du er spesiell!
Du har dine styrker og svakheter, og tilsammen blir det akkurat deg! Unik, med unike muligheter. 

2) Du er verd masse! 
Din personlighet, erfaring, adferd og bevissthet gjør deg til ett menneske som er verd mye, for mange! 

3) Du er kunnskapsrik og klok! 
Du har dine interesseområder, og der er du sterk. Interesser varierer fra person til person, derfor er alle kloke, på forskjellige måter. Vi utfyller hverandre. 

4) Du er like bra som alle andre! 
Det du gjør er bra nok! DU er bra nok! 

5) Le masse! 
Fyll livet ditt med latter og positivitet. Ikke av andre, men med og til andre. Og godhjertet! 

8) Du er viktig, og det er noen som bryr seg om akkurat deg!
Det er antagelig mange til og med. Prøv å se deg rundt? Er det noen DU bryr deg om? 

9) Du kan lære andre noe! 
Bare ved å være deg selv tro, har du kunnskap som andre vil dra nytte av.

10) Du får til det du vil!
Legg sjelen din og invester, så vil du komme dit du skal!  

......

Sånn! 

Da var det sagt. 
Og jeg har tenkt å prente den inn så mye at den blir en like stor del av livet mitt som jeg har tillatt Janteloven å være en del av min oppvekst. 

Og forøvrig: Hva har vært det beste med dagen din idag? 

Ha en strålende dag, og se etter positive ting i hverdagen din. Det vil kanskje ikke gjøre en forskjell for andre, men det vil gjøre dagen DIN deiligere. 

Vennlig hilsen
Anne Line/byHolgersen

 

42 år og voksen?

Hei, og velkommen til meg. :) 

Mitt aller første blogginnlegg handler om når jeg ble voksen. 

Det har seg slik at jeg er på søken. Jeg søker etter hva jeg skal bli når jeg blir stor, og har vært i flere spennende prosesser. 

Alt begynte med at det en dag gikk opp for meg at jeg ble oppfattet som en voksen kvinne i intervjuer. Først tenkte jeg ikke så mye over det, jeg mener, jeg VET jo at jeg er 42 år! Og jeg ønsker meg ikke yngre, så alt skulle tilsi at jeg skjønner dette. 

Men av en eller annen grunn, har jeg sett på meg selv som den jeg var for ti år siden. Ja, jeg har sett på meg selv som en blid, imøtekommende, lettvint person, som aldri har hatt noe problem med å få jobbtilbud. Jeg vet jeg er kunnskapsrik og hyggelig, alle takker pent for fantastiske møter etter intervjuer, også ender det med at jeg plutselig ikke kommer videre. 

Det skulle en helt spesiell prosess til, før jeg fikk øynene opp for hva som var greia. Jeg søkte, og solgte meg inn som, en ung lettvint kvinne. 
Denne spesielle prosessen, viste meg at det er ikke det folk ser! Det folk har sett, er en voksen, sterk og uredd kvinne. En lett dominerende kvinne som ikke er redd for å stikke seg frem, som tar rommet som om det er hennes. 
Personene i denne spesielle prosessen elsket det. Det var det som gjorde meg oppmerksom på det hele, for de sa det så klart og tydelig. De fremhevet hva de så, og syntes det var spennende. 

Jeg derimot, satt litt overasket tilbake og skjønte plutselig hvorfor jeg ikke hadde fått jobbtilbud i mange av de andre prosessene jeg hadde vært i. Jeg var jo en helt annen en de søkte! De søkte, og trengte, en ung hyggelig person som lett kunne gli inn i ett arbeidsmiljø med andre unge, kunnskapsrike mennesker. De syntes det var spennende med meg, men de trengte ikke en moden kvinne som tok rommet. Rommet de hadde måtte deles, på en måte de ikke var sikre på om var min styrke. Kanskje ikke så rart, når jeg ikke engang skjønte at jeg eide det? 

Vel, jeg ble en god lekse rikere, og med det kom tankene: Nå er jeg altså voksen, hva søren skal jeg gjøre med det? 

Svaret på det har jeg ikke helt enda, og jeg håper at denne bloggen kan være blant de virkemidler jeg bruker for å finne ut av det. 

Hittil har jeg levd livet mitt som en ungdom. Jeg har gjort det jeg syntes var gøy, også gått videre når jeg ble lei. Det være seg jobb, menn, fritidssysler, alt. 

Er det nå på tide å begynne å leve som en voksen, bevisst kvinne? 
Stå i situasjoner. Ta valg som kan være både skremmende og ubehagelige? 
For å komme dit jeg faktisk skal, har jeg en snikende følelse om at det er greia. 

Det dreier seg heldigvis ikke om å bli gammal! Selv om guttungen på 4 senest i går satt å kikket skrått på meg og proklamerte "du begynner å bli gammel mamma!"  
Men det er interessant å bli voksen. Jeg har en annen tyngde som voksen, og da tenker jeg IKKE på de ekstra kiloene som noen av oss får med på kjøpet! 

Som voksen ser jeg både min styrke og sårbarhet. Det er noe jeg har lyst å skrive mer om. Det er superspennende med styrken man får når man skjønner at sårbarheten er en viktig del av det hele. 
Jeg ser, og tror på, at jeg kan gjøre en forskjell. 

For mange så er det kanskje slik at det er i ungdommen man tror man kan alt. Slik hadde ikke jeg det. Jeg tvilte mer i ungdommen, tvilte på meg selv, tvilte på at andre kjøpte hva jeg var god på. Mens nå, som voksen, nå tror jeg! 

Jeg tror jeg kan gjøre hva jeg vil, og jeg tror jeg kan gjøre en forskjell. Det åpner en helt ny verden når det gjelder hele "hva skal jeg bli når jeg blir stor?" 
Nå må jeg finne min nisje, finne ut hva jeg er ment til å gjøre. Og når man er av typen som tror man kan gjøre hva man vil, nesten da. Da må det endel tid til for å snevre inn litt. 

Det blir en spennende prosess, og jeg skal dele den med dere her i tiden som kommer. :) 

Velkommen til mitt voksenliv, som blir litt til mens jeg går, da det ikke er mer en ett par uker siden det gikk opp for meg. 

og forresten; Hva har vært det beste med dagen din idag? :) 

 

Med vennlig hilsen
Anne Line Holgersen, altmuligkvinne i utvikling. 
Foto: gammelt arkiv + Anne Sofie Stumo



 

Les mer i arkivet » Mars 2017
hits