Et godt liv - selv med angst

Som jeg skrev om før, så lever jeg idag et godt liv. 

Jeg prater med mange som sliter med angst, som hater angsten, kjemper mot den, og som tror at det ikke går an å ha det bra uten å først bli kvitt den. 

For min del, har jeg kunnet velge å ha et godt liv, med angsten. 

Jeg har hatt dette siden jeg var barn, og mye av det er arvelig. 
Det har skjedd ting opp gjennom livet som har vært med på å øke usikkerheten.
Og dermed vært med på å trigge angsten. 
Men selve angsten har jeg hatt så lenge jeg kan huske. 

Likevel har jeg hatt flere gode år med angst, en jeg har hatt dårlige. 
Så mitt valg er å leve et godt liv, selv med angsten. 


 

Nå vet jeg at jeg er heldig! Det er mange som sliter mye mer en meg, med typer angst som hemmer i mye større grad en min.  

Så det livet jeg velger å leve, ville vært langt vanskeligere dersom jeg hadde hatt en annen type angst en den jeg har. 

Jeg er så heldig at jeg kan fungere ute sammen med folk. Uten at det er noe problem i hverdagen. 

Har jeg mer angst en dag, så blir jeg mer sliten. Men det går bra, og jeg kan hente meg inn når jeg kommer hjem. 

 

Jeg jobber aktivt med å se etter positivt.
Alltid og i alt. 

Det betyr ikke at jeg ser alle ting som positive, men at jeg hele tiden leter etter hva jeg kan ta med meg fra det som møter meg. 

Den delen av livet mitt der jeg var på det verste med angsten for eksempel. 
Det var ufattelig vondt, skummelt og tøft. 

Men uten den tiden, så ville jeg ikke ha vært så bevisst som jeg er idag. Jeg ville ikke kjent meg selv på samme måten, jeg ville ikke sett min egen styrke på samme måte. 

Og sårbarhet! 

 

Jeg har alltid vært livredd for å være svak. 

Det kom kanskje fra det at min mormor ble sett på som svak. 

Jeg ligner på mormor nemlig, men jeg oppfattet at ikke alle var like positive til svakhet. 

Sårbarhet og svakhet har skremt meg. Så mye at jeg ikke gråt på mange år. 

 



Angsten tvang meg til å se på meg selv. 

Den lærte meg at det er greit å være sårbar. 

Sårbarhet gir styrke. 

For hva er det som er forskjellen på styrke og makt? 

For meg dreier det seg om nettopp sårbarheten. 

For å være sterk, for å se styrken min, må jeg også se og akseptere sårbarheten. 

Det er sårbarheten som gjør meg ydmyk, og det er sårbarheten som bygger opp under styrken min. 

 

Idag lever jeg et godt liv! 

Jeg jobber stadig med å utvikle meg selv, og finne nye måter å bruke mine styrker på. 

Selv som arbeidsledig lever jeg et godt liv. 

Det gir meg et dytt i rumpa til å jobbe meg mot nye muligheter. Det tvinger meg til å tenke utenfor komfortsonen, jobbe for å skape en arbeidsplass der jeg kan bruke meg selv fullt ut. 

Jeg går på kafe med venninner så ofte jeg kan. 

Takket være dansen, så har jeg fått meg ett knippe nye venner som jeg verdsetter høyt, og elsker å bruke tid sammen med. 


 

Det skjer endel om dagen. Og det er gøy. 

Til tross for at jeg på grunn av arbeidsledigheten er i en periode der jeg må hilse på angsten min litt oftere en ellers. ;) 

For selv om jeg har det godt, er ikke det en motsetning til å ha angst. 

Angsten sitter og kiler litt akkurat nå til og med. 
 

Men i dag er det Samba-dag! <3 
Det er dagen i uka der jeg får henge med den fineste gjengen med jenter. 
Det er dagen der jeg kan legge alle andre tanker fra meg og bare danse! 

Jeg nyter det! 

Det er rom og oppmuntring til å ta plass, utvikle seg, være en queen Bee. 

Samtidig som musikken og bevegelsen alltid har fungert som medisin for meg. 



Dans folkens! <3 

Eller finn den tingen som gjør at akkurat DU har det godt! 

Om en ikke annet, så ihvertfall en stakket stund. :) 


Og vit at sårbarhet, er en viktig del av styrken din! 
Det er litt som lys og mørke, vinter og sommer, regn og solskinn. 

Man setter ikke pris på det ene, uten det andre. <3 

Den delen man ikke liker, er den delen som forsterker den andre. 


Du klarer ikke lage en regnbue uten både sol og regn. <3 

Ha en deilig dag. Gjør noe som gjør deg glad! 

Stor klem fra meg

Anne Line/byHolgersen

 

#godtliv #angst #dans #samba #venner #arbeidsledig #regnbue #sårbar #styrke #valg #muligheter

Baksmell, feriedrømmer og pms..

Dagen startet med en gledesstrålende samboer som ropte fra badet at kunne selvangivelsen sjekkes. Han hadde som vanlig fått igjen på skatten og så allerede for seg årets feriemuligheter. 



Selv har jeg alltid fått igjen alt fra litt til litt mer. Så jeg kom meg nå etter litt plunder inn og fikk sjekket. 

Baksmellen skinner mot meg i fryd..



Jeg har aldri fått baksmell før, og med en gang kjente jeg hjertet ramlet ned i knærne. 
Pms'en buldret i brystet og sambos forsiktige forsøk på "dette går bra, bare litt mindre til feriebudsjett" ble møtt med lett knurring. 



Jeg er arbeidssøkende. I tillegg til å søke jobber, jobber jeg også med å bygge opp en egen bedrift, som jeg vet kommer til å ta litt tid før jeg kan tjene noen kroner på, og det er absolutt ikke mest penger i kassa akkurat i disse dager. 
Skatt tilbake hadde vært en venn for feriedrømmene våre! 

Misforstå meg rett, vi har det på ingen måte fælt, og ikke var det egentlig spesielt overraskende heller, men likevel ble jeg tatt på senga. 



Når vi i fjor solgte gammelleiligheta og kjøpte ny og større, så betalte vi ut mitt andre lån. I tillegg til at boliglånet skattemessig faller på ham. 

Det vil si at jeg er gjeldsfri og har formue i bolig. På skattepapiret

Gjeldsfri og formuende... *flirer* Det blir baksmell det. 



Det er godt vi har familie med solfylte hjem som åpner dørene og lar oss feriere hos dem! 
Med både familiebesøk, hyttetur og kanskje en aldri så liten overnatting i Kristiansand dyrepark blir sommern mer en bra nok. 

Så hva syter jeg for? 

vel, egentlig ingenting. ;)
Jeg vet jeg er heldig! 
Vi klarer oss, sitter med en deilig leilighet, med min fine familie. 
Jeg har mulighet og guts til å jobbe opp noe eget, og skifte litt retning på jobbfronten frem til jeg kan leve mer av eget. 

Men med pms, NAV og baksmell, så måtte dette innlegget bare komme! 

Ha en strålende dag alle sammen! Både med og uten baksmell, pms og NAV. ;) 

Hilsen Anne Line/byHolgersen



#baksmell #nav #pms #ferie #skatt #formue 

På mitt verste med angsten

Angsten min er som en berg og dalbane. 

Noen ganger er det ikke endel av hverdagen i det hele tatt, andre perioder hilser jeg på den oftere. 

Den perioden av livet der jeg slet mest med det, var ganske ille. 

Jeg vil fortelle om det fordi jeg opplever at mange tror angst må være på en bestemt måte. 
Det er jeg uenig i. Angst kan være stort og altoppslukende og svelge deg med hud og når. 
Men angst kan også være endel av en hverdag der man stort sett fungerer godt. 

Man kan til og med ha ett godt liv og gode dager, og likevel kjenne på angstens nærvær. 

Når jeg hadde min tøffeste periode i forhold til angsten, så svelget den meg med hud og hår. 

Jeg skjøv fra meg alle venner og all familie. Jeg klarte ikke la dem ta del. 

Stadig vekk måtte avtaler brytes i siste liten, og jeg hadde ingen forklaring på hvorfor. 

Jeg danset aktivt på den tiden.
Noe som gjorde det enda verre å forklare for nære og kjære. 

Hvordan kunne jeg forklare at jeg klarte å ta buss 26 minutter til Olavsgaard for å danse, mens jeg ikke klarte å ta bussen til søstern? 



For meg så handlet nok det mest om at når jeg tok bussen til dansing, så var det ingen forventninger. Hvis det ikke gikk, så kunne jeg gå av bussen og dra hjem igjen uten at noen kom til å tenke så mye over det. 

I tillegg ble dansen min meditasjon. Når jeg danset, så dreide livet seg bare om musikken, bevegelsen og å gjøre noe jeg mestret. 
Det var godt. 
Det gikk ikke alltid bra det heller, men ingen ble såret dersom det ikke gikk bra. 
Jeg var så redd for å såre noen. Skuffe noen, eller ikke være den jeg burde være. 

...

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått av 37 bussen i forsøk på å komme meg til noen. 

Buss, tog og fly var noen av stedene jeg ofte fikk angstanfall. 

Det kunne være hva som helst.
Noen ganger var det en lukt. Andre ganger var det et blikk. Atter andre ganger gikk det bare ikke og hele kroppen gikk i fullt fluktmodus etter to stopp. 


 

På det verste med angsten, slet jeg med angstanfall som føltes som kunne vare i dagevis uten pause. 

Det var helt grusomt. 

Smerten i brystet, hyperventilering og usikkerheten rundt det å ikke vite når det skulle ta slutt. 

Kvalmen var jeg vant til, jeg levde med Imodium og spypose i veska til enhver tid. Kunne ikke dra noe sted uten, da fikk jeg panikk bare pga at jeg ikke hadde det. 

Svimmelheten, som mange ganger fikk meg til å gå av bussen og klamre meg fast til hva enn jeg fant å holde meg fast i. Så jeg ikke skulle besvime og falle. 

Vissheten om at ingen brydde seg var skummel. Ikke EN gang var det noen som kom bort til meg når jeg stod slik. 
En velkledd og normal ung kvinne, som helt tydelig hadde ett illebefinnende. 

Men akkurat det er en annen sak. ;) 

...

På det verste med angsten, kloret jeg meg selv til blods. 
En kort periode. 
Den smerten i brystet, inni brystet. Jeg fikk den ikke vekk, og ble helt desperat. 

Det var som om noen hadde kuttet opp brystet mitt, kjørt knyttneven inn der og vred rundt, gang på gang. 

Det var uutholdelig, og jeg hadde ikke den minste anelse om hvordan jeg skulle få det til å slutte. 



På det verste, slet jeg med selvmordsredsel. 

Ikke fordi jeg ikke ville leve, men fordi jeg hadde så vondt at den letteste utveien ville vært å avslutte. 

Jeg var ikke redd for at jeg bevisst ville ta livet av meg selv. Det jeg var redd for, var at jeg i angstens svimlende tåke, skulle miste den siste tråden som jeg hang i. Den tråden som holdt kontakten med glade meg, fornuftige og oppegående meg. 

Hva ville skje dersom den tråden røk? Jeg ville jo ikke vite det. 


 

Mange kvelder satt jeg hjemme mutters alene med en gnagende redsel for at jeg en dag skulle snappe. 

Mange kvelder på vei hjem fra ett eller annet, kjente jeg på tanken om å hoppe ut i veien foran en bil. 

Det var det jeg var mest redd for, for det hadde vært så enkelt. 

Og siden jeg ikke hadde ett ønske om å dø, bare et ønske om å slippe unna angsten en stakket stund, så spilte det ikke noen rolle om det hadde endt med død eller "bare" skade. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg turte ikke snakke med familie og nære om dette. 

Klarte ikke sette ord på smertene. Forklare dem på en måte som kunne få friske mennesker til å forstå. 

Derfor kuttet jeg ut de aller fleste. Snakket minst mulig med alle som betydde noe for meg. Tålte ikke risikoen om at de ikke forsto og tok det på alvor. 

Jeg hadde en kjær kjær venn som jeg snakket med. Han så meg, han så forskjellen i  meg. Han var den eneste som så sårene på huden etter kloring og skraping. Han holdt rundt meg og droppet alt for å bare holde meg. 

Han betydde mer for meg en han noen gang kommer til å forstå. 



Jeg hadde også en fantastisk livsveileder og akupunktør. 

Jeg husker jeg skrev om det på kvinneguiden. :) Et rop om hjelp, når jeg hadde slitt med et anfall som varte i flere dager sammenhengende. 

Jeg trodde ikke på sånt, men hva hadde jeg å miste? 

Hun ble min stifinner. <3 Kjære kjære snille, strenge, vakre akupunktøren min. 

Hun var en av få som så meg gråte. Hun lyttet, trodde på meg og guidet meg gjennom. 
Hun var den jeg visste jeg alltid kunne komme til. Det var så ufattelig viktig for meg å ha en som henne. 

Et fyrtårn som alltid var der og lyste for meg. 


 

En av mine utfordringer er at jeg er så todelt. 

Jeg har for det meste fungert "helt normalt", selv på det verste. 

Jeg har vært aktiv, sosial, jobbet deler av tiden, trent, reist, hatt kjærester, vært singel. 

Den andre møter, ser ikke ut til å slite. Den andre møter, er hundre prosent genuin. Og likevel har jeg angst. 

For den andre, den som andre ikke møter. Den tar støyten. 

Jeg elsker å være ute blant folk. Jeg elsker å være sosial, aktiv, finne på ting. 
Jeg får energi av det. 

Den andre siden, tar støyten. For selv om jeg elsker det, og får energi av det. Så trenger jeg å lade. 
Jeg trenger å være helt alene, uten noen forventninger og uten noen øyne i rommet. 

Det er nemlig bare da jeg klarer å få ut smerten. 

... 

Den verste tiden min med angst, er mange år siden nå. 

Jeg har hatt mange år der jeg knapt har merket at jeg har angst. 

Det kom tilbake igjen når jeg ble gravid. Heldigvis fikk jeg psykolog med en gang på helsestasjonen. Det hjalp meg mye. 

Nå i det siste har også angsten vært mer tilstedeværende i livet mitt. Det skal ikke så mye til før jeg kjenner kloen krafse i brystet. 

Men jeg har det likevel godt. 

Jeg er sterk, jeg lever, går ut, kan være med både venner og familie. 
Det er sjelden jeg trenger avbryte noe nå, og må jeg avbryte, så avbryter jeg heller treninger en nære og familie. 

Jeg aksepterer den delen av meg bedre, og kan dermed være ærlig om den. 

Om noen av mine nære ikke forstår nå, så gjør det ikke noe. :) Jeg kjenner meg selv så godt idag, at jeg ikke lenger blir utrygg ved andres spørsmål. 


 

Mange setter angst og psykiske lidelser i bås. 

Det er en oppfattelse av angst og mennesker med psykiske diagnoser, som gjør at mange sliter enda mer. 

Det må vi jobbe med. Både vi med angst og de uten. 

Angst kan ramme hvem som helst, man trenger ikke være svak eller sart for å få det.

Man trenger ikke være innelåst og usosial for å ha det. 

Møter du meg på gata, eller på dansing. Så er det ikke mange som vil tro jeg har angst. 

Jeg er hun som smiler til deg på gata. Jeg er hun som tar plass i rommet, og ikke finnes redd for å synes. Jeg er hun som alltid ser etter det positive i enhver situasjon, og prøver å få andre til å se etter det i sine liv. 

Jeg ser DEG! Og jeg møter blikket ditt. 

...

Angst sier ikke noe om deg som person. Angst er ikke noe å skamme seg over! 

Det er en del av livet for mange, men en del som man kan jobbe med og fungere med. Og når de hardeste kampene er tatt, så kan man faktisk sitte rikere tilbake på andre siden. 

Fremdeles med kjennskapen til angst og dens klør, men mer bevisst. Mer tilstede. Klokere en før. 

Tenk på alt man lærer av angst! 

Jeg ble tvunget til å se meg selv! Jeg ble tvunget til å forstå noe som er ufattelig vanskelig å forstå. 

Angsten sier ifra når det er noe jeg må jobbe med, når jeg ikke har det optimalt. 

Og jada, fremdeles kan anfall komme, og de kan komme som lyn fra klar himmel. Det er fremdeles ting jeg kvier meg for å gjøre, fordi jeg ikke orker utsette meg for det jeg vet vil komme. 

Men jeg velger å ta med meg lærdommen, ikke skrekken. 

Etterhvert har jeg sett at jeg kan velge det. Det tar ikke vekk angsten, men det gir meg valg om hvordan jeg vil fokusere. 

...

Har du ikke angst, vær gjerne ydmyk i dine spørsmål. Den på andre siden klarer kanskje ikke fortelle deg på en måte du forstår. Det gjør det ikke mer dumt. 
Har du ikke angst, kanskje det ikke er noe du kan forstå. Det gjør det ikke mindre reellt. Det som for deg er små problemer, er kjempestore utfordringer for den andre. Selv om du ikke forstår hvorfor. 

Har du ikke angst? Vær takknemlig for det! Ikke kritiser de som har det. Det er vel ikke slik du er oppdratt? 

.. 

Mitt verste med angsten er over, og jeg tror og håper jeg står bedre rustet til andre kamper. 

... 

Ha en fortryllende dag, både med og uten. :) 

Hilsen Anne Line/byHolgersen



#angst #bergogdalbane #familie #fyrtårn #ydmyk #valg #fokus #redd #støtte

Jeg har angst!

Jeg har angst. 

Jeg har nok hatt det fra jeg var liten, og jeg tror mye kommer av arv. 

Min mormor hadde "nerver", med anfall som gjorde at hun daglig måtte legge seg nedpå. Men vi snakket ikke om det. 

Jeg visste lite om hva mormor slet med, og jeg oppfattet det som om hun var en sart person som vi måtte ta ekstra hensyn til. 



Selv visste jeg ikke at jeg hadde angst. Det har jeg ikke forstått før i voksen alder. 

Det var ikke snakk om angst når jeg var yngre. 

Jeg slet mye med kvalme, svimmelhet, uro. Det utviklet seg ofte til fysiske problemer, og jeg kunne variere mellom å ha hard mage og diare flere ganger på samme dag. 

En dag tålte jeg brød, neste dag ble jeg låst til doen av det. En dag tålte jeg melk, neste dag ble jeg dårlig av det. En dag tålte jeg ikke rødt kjøtt, neste dag gikk det helt fint. 



Jeg var ut og inn av legekontorer. Tok all verdens av prøver, blodprøver, avføringsprøver, alt. Ingenting var feil. 
jeg følte meg som en hypokonder, men jeg var egentlig ikke det heller. 

Etter en legeundersøkelse, spurte en lege meg om jeg hadde tenkt på om det kunne være psykisk? 

Men alt jeg visste om angst, var historier jeg hadde lest i mammas "dameblader". Der var det Blå sider, og når det ble skrevet om psykiske problemer, så var det som regel mennesker som slet med sosialangst og dermed var låst til hjemmet sitt. 

Min angst er ikke sosialangst. Jeg kan riktignok bli stresset av mennesker når jeg først har angst, men jeg har ikke sosialangst. Dermed kjente jeg meg heller ikke igjen, og tenkte at det var det ihvertfall ikke. 

Jeg jobbet, jeg danset, reiste, fungerte i utgangspunktet i hverdagen. Så angst kunne det ikke være. 

Likevel endte jeg på et tidspunkt opp med å tenke psykolog. 
Jeg hadde opplevd litt forskjellig, og skjønte at jeg måtte gjøre noe. 

Så husker jeg at fadderen min sendte meg en melding om at sisteårs studentene i psykologi på Høgskolen søkte kandidater de kunne jobbe med siste halvår. 

Jeg søkte, og ble kontaktet med en gang. 
Det tok ikke lang tid før jeg hadde min første time. 

På den første timen spurte hun som var fast med meg om jeg kunne fortelle litt om hva jeg slet med. 

Jeg begynte å ramse opp: 
Kvalme
Pusteproblemer/hyperventilering
Svimmelhet
Hjertebank
Skjelving
Følelse av å besvime
Diare
Kaldsvetting

....  

Hun la ett ark foran meg på bordet, og ba meg lese det. 
Jeg husker det var et ark som beskrev typiske symptomer på angst, og jeg kunne krysse av på mange. 

Der og da forsto jeg at det var angst jeg hadde. Og hadde hatt i mange år. 



Det var ikke så skummelt lenger, og forklarte mye. 

Nå var neste steg på veien å sette seg inn i hva angst egentlig var. 

Det var mye informasjon å finne når jeg først søkte, og jeg kunne raskt se at det var generell angst og panikkangst jeg slet mest med. 
 

Jeg er heldig, jeg ser ikke på angsten som en svakhet ved min person.

Det er noe jeg har forstått at mange gjør. 
Det er mange der ute som tenker og tror at man må være sånn eller slik for å ha angst. Slik man tenkte om min mormor. At hun var sart. 

Ingen utenfor familien så meg som sart, ikke jeg heller. 

Jeg ser min egen styrke, og vet at angsten ikke er fordi jeg er sart, svak eller "sånn".. hva nå en det er. 

Når jeg begynte å snakke om det, fikk jeg noen reaksjoner som gikk på "Hvis DU har angst, hva med resten av oss da?" 

Rett og slett fordi mange fremdeles tenkte på angst som noe svakt eller sart?

Mange tenker ikke at mennesker som tar plass kan ha det. 

Jeg tar plass. 

Jeg er sterk, og jeg tar plass. Likevel har jeg angst

.... 

Jeg har alltid valgt å skille diagnosen fra personen, og likestiller det med f.eks sukkersyke. 
Dette er en lidelse man har eller får. Hvem som helst kan rammes. Noen kan være arvelig belastet, andre kan utvikle det av forskjellige grunner. 

Men det sier ingenting om meg som person. Derfor har jeg heller aldri vært redd for å snakke om det.  



Jeg kommer til å skrive mer om dette, men jeg kjenner at det er lenge siden jeg har fortalt om den delen av meg nå. Og det setter seg en klo i brystet og magen. 

Selv om jeg har det bra og lever et godt liv. Jeg er en optimist av natur og ser alltid etter det positive. Så også med angsten. 

Men det er sårt. Jeg skal innrømme det. 

Det rører noe i meg, som gjør at det må snakkes om i doser. ;) 

Så nok nå, for i dag. :) 

Ha en fin dag, og ta vare på deg selv. 
Har du angst, eller har noen nære som har det. Ta vare på dem. Det er ikke noe galt ved oss med angst, vi må bare finne vår vei, kanskje på en litt annen måte en de som ikke har det. 

Varm klem fra Anne Line/ByHolgersen



#angst #panikk #nerver #sart #sterk #livet #personlig 

Sykt barn og brakkesyke

Det er helt klart sykdomssesong, og jeg hadde ikke forventet å slippe unna. Likevel kom det litt kastet på denne runden. 

På fredag avsluttet vi en fin uke med at poden var på besøk hos bestevenninna fra barnehagen. Alle koste seg, ungene der, jeg og samboern slappet av hjemme noen timer.

Vi hentet som vanlig poden i syvtiden, og ble, som vanlig, værende hos bestevenninna til altfor seint. Men med hjemmebakte boller og hyggelig selskap så blir det lett sånn. 

Når jeg våknet på lørdag ante jeg fred og ingen fare. Jeg så for meg en solfylt helg med lite planer og mange planer om utetid i sola. Hadde til og med fått sove lenge. Det skjer ikke så ofte med en mammadalt i hus, men jeg tenkte at det kom av den sene kvelden før. 

Rundt 09.30 tuslet jeg ut på stua, der det var merkelig stille... Det pleier ikke å være mye ro i kroppen på 4-åringen, så jeg kikket litt usikkert inn på stua og så to slitne karer sitte i sofaen. 

"Står til med dere da?" spurte jeg forsiktig. 


Syk pode blir i sofaen!

"Poden har feber og sovet dårlig i natt!" var svaret fra sofaen. 

Ikke rart jeg hadde fått sove lenge, det er kun når det er sykdom med i bildet at rolig sofakos foregår etter klokka 07.30.. 

Det første leveåret hans ble jeg mer eller mindre hysterisk hver gang han fikk feber og ble tett i nesa. Jeg kan faktisk erindre meg selv i fullt katastrofemodus ringe 113 pga babyen på 3 mnd som hyyyylskreik i fanget mitt. "Babyen får ikke puste!" ropte jeg panisk til mannen i røret. Det ble stille ett lite øyeblikk, før han forsiktig spurte: "Er det han som skriker det dreier seg om?" ..... "Ja! han klarer ikke amme, han har feber og er så tett at han ikke klarer å puste!" ...

Vel, som dere sikkert kan gjette, så fikk jeg en hyggelig forklaring om at babyer som vræler absolutt puster, og at jeg ikke trengte bekymre meg, for han hørtes etter forholdene altfor frisk ut for telefon til ham. 

Etter den tid, har jeg forsøkt å sende barn i barnehagen full av prikker. Jeg var helt sikker på at det ikke var noe smittsomt (noe det heller ikke var), men de ville ikke ta imot ham. Så en lærer alltids. 

Nå er vi på fjerde dagen med ungen hjemme.

Og det er nå jeg kjenner brakkesyken komme! 

Vi har vært inne neeesten hele tiden siden lørdag, jeg har kun sykt barn, mannen etter jobb, folk på kiwi på lørdag og naboene gjennom vinduet. Og sola der ute da. Som har skint fra blå himmel. Knoppene som spretter og barn som leker. Ikke min da, for han er syk og vil ikke ut. 

Jeg prøvde å tvinge ham med ut idag, for han hadde vært feberfri mesteparten av dagen. Men i det øyeblikket jeg sa at NÅ, nå skal vi ut! Da fikk han faktisk feber. Jeg tuller ikke. 
Så da ble vi inne da. 


Ninjamamma trår til når gullet er sjuk!

Og jeg innser at selv om formen er bra igjen og han har turna rundt i hele dag, så blir det nok en hjemmedag til i morgen. Å sende ungen i barnehagen med prikker på armene har jeg prøvd på før, det funker dårlig. 

Så i morra skal vi til legen! Og gjett om jeg gleder meg! 
Jeg skal prate med en annen voksen person, utenfor hjemmet! Også skal jeg føle sola skinne i ansiktet. DET blir deilig det. Nåde sola om den ikke skinner i morra! 

Inntil da har jeg seget godt ned i sofaen, med jukse-Chai Latte og bloggskriving.


Kveldens sofakos! :) 
 

Ha en fin kveld, og takk for at du gadd lese utblåsningen. :) 

Hilsen Anne Line/byHolgersen

Hva slags blogger er jeg? nr.1

Etter en helg fylt med en febersyk guttunge og hjemmetilværelse, har jeg hatt tid til å fundere en del over dette med blogging. 

Jeg har ikke fått skrevet noe særlig, da poden blir enda mer mammadalt en vanlig når han er syk. Men jeg har fått tenkt masse! 

Jeg har tenkt litt på hva slags type blogger jeg passer som, og siden mulighetene er uendelige, så fant jeg ut at kanskje jeg bare må forsøke litt forskjellig! 

Så idag prøver jeg type nr 1: 

 

ROSABLOGGEREN! 

 Hei bestevenner   


Idag vil jeg dele verdens mest fantastiske opplevelse med dere! 

Nå som jeg nærmer meg slutten av en helg full av feber og sykdom, så har jeg lært å sette pris på de viktige ting i livet.
Sånn som for eksempel pastiller når man hoster natten igjennom.
Og da aller helst deilige rosa pastiller, med smak av solfylte bringebær på en blomstereng. 

På lørdag gikk jeg en tur på butikken for å se om jeg fant noe som kunne hjelpe meg igjennom det jeg regnet med ville bli enda en natt full av uro og hosterier, så pastiller var virkelig tingen. 

Etter å ha kikket litt rundt, og blitt helt oppgitt over hvor mye palmeolje det er i alt, så kom jeg over disse helt fantastiske pastillene <3 : 



Jeg så at det ikke inneholdt en dråpe palmeolje, så jeg kjøpte skjønnheten sammen med litt andre ting jeg trengte, og tuslet ut i solen igjen. 

Når jeg kom hjem, laget jeg noe lett middag til skjønneste puselusesamboeren, vakre hjerteprinssønnen min og meg selv, også ble resten av helgen tilbragt i sofaen med kriddhvite saueskinn og rosa fjærputer. 

Når jeg la meg for natten, så hadde jeg mine deilige, rosa pastiller liggende klart. Og det må jeg bare få si, det ble ingen hosterier den natten nei! 
Det beste av alt? Drømmeprinssønnen synes de er helt fantastiske, så midt i febersykdommen så lukter vi nå duggfriske bringebær begge to. 

Nå venter snart en ny uke. Det blir spennende å se hva den bringer med seg, men nå kan jeg ihvertfall nyte bringebærfrisk pust fra både meg og prinsen. 



Jeg ønsker alle en herlig uke, og spis rosa pastiller dere! 
Helt uten palmeolje, og med deilig frisk pust. 



Masse susser og klemmer fra Anne Line/ByHolgersen
 

---------

Jeg er ikke helt overbevist om at jeg er den fødte rosablogger. Og jeg måtte grave godt i arkivet for å finne et bilde som i det hele tatt kunne brukes i denne sammenheng. Men noe måtte jeg more meg med idag. 

Jeg er ihvertfall fast bestemt på at bloggen min skal være hovedsakelig positiv! Så DET passet ihvertfall. 

Hvilken sjanger skal jeg teste ut neste gang da tro? 

og forresten: Hva har vært det beste med dagen din idag? 
For meg har det helt klart vært bringebærrosa pastiller med duggfrisk lukt. 



 

 

 



 

 

Se alltid lyst på livet

- Sa mor og far til meg. 

Husker du sangen til Lillebjørn Nilsen? En skikkelig gladsang. :) 


Det er mulig!.
Jeg har ikke bare lyse og glade dager.
Men jeg kan lære noe av de dagene som ikke er lyse og glade, også kan jeg i ettertid finne noe positivt også ved de dagene og hendelsene. 

Som voksen arbeidssøkende, dinosaur innen mitt fag, kunne jeg sett på denne søketiden som seriøst traurig! 
Men det eneste jeg oppnår med det, er at min dag blir enda mer traurig. 



Så hva kan jeg se positivt med å være arbeidssøkende? 
Flere ting! :) 
Det er jeg har mulighet til å endre vei i livet! Jeg kan finne på noe helt nytt, eller bare noe litt annerledes. 
Er det lett? Det har jeg aldri sagt! ;) Man er utenfor komfortsonen, men så er det også utenfor komfortsonen man utvikler seg. 

Jeg kan gå videre med drømmer om å bygge opp noe eget! Det krever mot, og guts. Og det er helt klart noe som har ligget langt unna når jeg har vært i arbeid. Rett og slett fordi det å gå utenfor komfortsonen når man har det trygt, ikke ligger naturlig for meg. 

Som arbeidssøkende dinosaur, må jeg begynne å se på meg selv på en ny måte. DET er jo aldri feil? 
Finne ut nye ting om meg selv, se hva jeg kan bruke de til. 
Det er spennende. Litt skummelt, men mest spennende. 

Jeg kan i en stakket stund slippe unna hverdagsstresset, for plutselig har jeg tid til å kose meg med sønnen min mens vi gjør klart til dagen. 
Jeg har tid til å stoppe opp og se at sola skinner! 
Jeg kan ta en lunsj med gode venninner, og snakke om alt og ingenting. 

Jeg kan starte blogg! :D 

Det har ikke bare vært lyse glade dager i livet mitt. Som så mange andre, har jeg helt klart mitt i bagasjen. 
Men jeg velger å se lyst på livet. Jeg velger å se etter det positive, hver bidige dag. 

Det kan du også gjøre! 
Se deg rundt.
Se på lyset som kommer med våren. 
Se på menneskene rundt deg, både fremmede og kjente. 
Smil til noen på gata, se hva slags reaksjon får du? 



 

Legg merke til knoppene som såvidt har begynt å sprette, og la det sige inn at nå kommer snart sommern. 
Tenk over hvor heldige vi er, som bor i Norge! 
Vi har rent vann. 
De aller fleste av oss har tak over hodet og mat i magen. 

Når vintern er på det sureste, så er det akkurat DET som gjør at vi gleder oss så inderlig over sol og varme. 
Når ting er tøffest, så er det nedturene som gjør at oppturene ikke bare er en selvfølge. 

Det beste skjer kanskje ikke bare deg, men det skjer også deg, om du er åpen for det. 
Fyll ut kryssord med kulepenn. 
Hør på Lillebjørn Nilsen! :) 

Derfor spør jeg alltid, både meg selv og dere: 
Hva har vært det beste med dagen din idag? 

Ha en solrik, glad dag.

Hilsen Anne Line/byHolgersen



 

 

Joda, jeg går dit: Janteloven!

Jeg har mye på hjertet om dagen, så jeg tar det først som sist! 



Jeg har et ambivalent forhold til Janteloven.
I mange år har jeg følt at den har forfulgt meg, og holdt meg nede. Men er det egentlig Janteloven som har holdt meg nede? Er det ikke egentlig meg selv? Som en selvstendig, ansvarlig voksen kvinne, har jeg egentlig rett i at det er Janteloven som er det faktiske problemet? Eller bruker jeg den som en "god" grunn til ikke å ta tak i ting selv? Siden vi nå en gang sliter med Janteloven i Norge, så får jeg bare finne meg i det? DET er grunnen til at jeg ser ned på meg selv, og det er lite jeg kan gjøre med det så lenge vi liksom sliter med dette fenomenet? 

Det er ikke det at jeg ikke passer godt inn i den, og jeg har hatet den i mange år. Jeg har noen planer om å skrive noe om akkurat dette med å ikke ta seg selv på alvor . Men jeg velger i dag å se litt annerledes på det. Kanskje som følge av mitt første innlegg? Jeg har blitt voksen nå!

Jeg slutter herved å skylde på Janteloven! Det er MEG som bestemmer i mitt liv, og det er JEG som velger hvor stor plass jeg skal ta eller hvor god jeg skal bli på ting. For det er nå en gang ikke slik at vi må følge denne Janteloven! Vi må ikke stå i samlet tropp for å bli kvitt den! Den vil forsvinne ut av livene våre, dersom vi selv bestemmer oss for at NÅ, nå er det nok for min del!

Her kommer mitt opprør mot både Janteloven og min ansvarsfraskrivelse for å ta tak i problemene jeg har skyldt på den for. 
Og derfor gir jeg dere idag; 



1) Du er spesiell!
Du har dine styrker og svakheter, og tilsammen blir det akkurat deg! Unik, med unike muligheter. 

2) Du er verd masse! 
Din personlighet, erfaring, adferd og bevissthet gjør deg til ett menneske som er verd mye, for mange! 

3) Du er kunnskapsrik og klok! 
Du har dine interesseområder, og der er du sterk. Interesser varierer fra person til person, derfor er alle kloke, på forskjellige måter. Vi utfyller hverandre. 

4) Du er like bra som alle andre! 
Det du gjør er bra nok! DU er bra nok! 

5) Le masse! 
Fyll livet ditt med latter og positivitet. Ikke av andre, men med og til andre. Og godhjertet! 

8) Du er viktig, og det er noen som bryr seg om akkurat deg!
Det er antagelig mange til og med. Prøv å se deg rundt? Er det noen DU bryr deg om? 

9) Du kan lære andre noe! 
Bare ved å være deg selv tro, har du kunnskap som andre vil dra nytte av.

10) Du får til det du vil!
Legg sjelen din og invester, så vil du komme dit du skal!  

......

Sånn! 

Da var det sagt. 
Og jeg har tenkt å prente den inn så mye at den blir en like stor del av livet mitt som jeg har tillatt Janteloven å være en del av min oppvekst. 

Og forøvrig: Hva har vært det beste med dagen din idag? 

Ha en strålende dag, og se etter positive ting i hverdagen din. Det vil kanskje ikke gjøre en forskjell for andre, men det vil gjøre dagen DIN deiligere. 

Vennlig hilsen
Anne Line/byHolgersen

 

42 år og voksen?

Hei, og velkommen til meg. :) 

Mitt aller første blogginnlegg handler om når jeg ble voksen. 

Det har seg slik at jeg er på søken. Jeg søker etter hva jeg skal bli når jeg blir stor, og har vært i flere spennende prosesser. 

Alt begynte med at det en dag gikk opp for meg at jeg ble oppfattet som en voksen kvinne i intervjuer. Først tenkte jeg ikke så mye over det, jeg mener, jeg VET jo at jeg er 42 år! Og jeg ønsker meg ikke yngre, så alt skulle tilsi at jeg skjønner dette. 

Men av en eller annen grunn, har jeg sett på meg selv som den jeg var for ti år siden. Ja, jeg har sett på meg selv som en blid, imøtekommende, lettvint person, som aldri har hatt noe problem med å få jobbtilbud. Jeg vet jeg er kunnskapsrik og hyggelig, alle takker pent for fantastiske møter etter intervjuer, også ender det med at jeg plutselig ikke kommer videre. 

Det skulle en helt spesiell prosess til, før jeg fikk øynene opp for hva som var greia. Jeg søkte, og solgte meg inn som, en ung lettvint kvinne. 
Denne spesielle prosessen, viste meg at det er ikke det folk ser! Det folk har sett, er en voksen, sterk og uredd kvinne. En lett dominerende kvinne som ikke er redd for å stikke seg frem, som tar rommet som om det er hennes. 
Personene i denne spesielle prosessen elsket det. Det var det som gjorde meg oppmerksom på det hele, for de sa det så klart og tydelig. De fremhevet hva de så, og syntes det var spennende. 

Jeg derimot, satt litt overasket tilbake og skjønte plutselig hvorfor jeg ikke hadde fått jobbtilbud i mange av de andre prosessene jeg hadde vært i. Jeg var jo en helt annen en de søkte! De søkte, og trengte, en ung hyggelig person som lett kunne gli inn i ett arbeidsmiljø med andre unge, kunnskapsrike mennesker. De syntes det var spennende med meg, men de trengte ikke en moden kvinne som tok rommet. Rommet de hadde måtte deles, på en måte de ikke var sikre på om var min styrke. Kanskje ikke så rart, når jeg ikke engang skjønte at jeg eide det? 

Vel, jeg ble en god lekse rikere, og med det kom tankene: Nå er jeg altså voksen, hva søren skal jeg gjøre med det? 

Svaret på det har jeg ikke helt enda, og jeg håper at denne bloggen kan være blant de virkemidler jeg bruker for å finne ut av det. 

Hittil har jeg levd livet mitt som en ungdom. Jeg har gjort det jeg syntes var gøy, også gått videre når jeg ble lei. Det være seg jobb, menn, fritidssysler, alt. 

Er det nå på tide å begynne å leve som en voksen, bevisst kvinne? 
Stå i situasjoner. Ta valg som kan være både skremmende og ubehagelige? 
For å komme dit jeg faktisk skal, har jeg en snikende følelse om at det er greia. 

Det dreier seg heldigvis ikke om å bli gammal! Selv om guttungen på 4 senest i går satt å kikket skrått på meg og proklamerte "du begynner å bli gammel mamma!"  
Men det er interessant å bli voksen. Jeg har en annen tyngde som voksen, og da tenker jeg IKKE på de ekstra kiloene som noen av oss får med på kjøpet! 

Som voksen ser jeg både min styrke og sårbarhet. Det er noe jeg har lyst å skrive mer om. Det er superspennende med styrken man får når man skjønner at sårbarheten er en viktig del av det hele. 
Jeg ser, og tror på, at jeg kan gjøre en forskjell. 

For mange så er det kanskje slik at det er i ungdommen man tror man kan alt. Slik hadde ikke jeg det. Jeg tvilte mer i ungdommen, tvilte på meg selv, tvilte på at andre kjøpte hva jeg var god på. Mens nå, som voksen, nå tror jeg! 

Jeg tror jeg kan gjøre hva jeg vil, og jeg tror jeg kan gjøre en forskjell. Det åpner en helt ny verden når det gjelder hele "hva skal jeg bli når jeg blir stor?" 
Nå må jeg finne min nisje, finne ut hva jeg er ment til å gjøre. Og når man er av typen som tror man kan gjøre hva man vil, nesten da. Da må det endel tid til for å snevre inn litt. 

Det blir en spennende prosess, og jeg skal dele den med dere her i tiden som kommer. :) 

Velkommen til mitt voksenliv, som blir litt til mens jeg går, da det ikke er mer en ett par uker siden det gikk opp for meg. 

og forresten; Hva har vært det beste med dagen din idag? :) 

 

Med vennlig hilsen
Anne Line Holgersen, altmuligkvinne i utvikling. 
Foto: gammelt arkiv + Anne Sofie Stumo



 

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017
hits